Tirsdag 11. november, 11:15
Hun la det ut på bordet i møterommet som en kabal: dørloggene, en laptop, notatboken med en penn på tvers.
«Serverrommet først», sa hun. «Egen kortleser, som gutten din sa. Tre kort. Fra 18:00 i går kveld til Kristin slapp politiet inn klokken 06:12 i dag tidlig, ble ett kort brukt på den døren.» Hun snudde arket mot ham og la fingeren på linjen.
21:58:07 SOLHEIM GEIR IN
Ingenting under den før Kristins kort, 06:12.
«Kom aldri ut», sa Viktor.
«Kom aldri ut.» Hun tok bort fingeren. «Så hovedinngangen.»
Hovedinngangen hadde mer trafikk. Og så, i den mørke delen av kvelden, et navn som fikk Viktor til å lene seg fram.
22:15:41 LIE JONAS IN
22:19:02 LIE JONAS OUT
«Han fortalte meg at han dro hjem klokken seks», sa Viktor. «Forbannet. Smelte igjen døren.»
«Han fortalte meg det samme.» Dahls stemme forandret seg ikke det minste. «Og så er det dette.»
Laptopen. Geir hadde gått med pulsklokke i tre år fordi fastlegen hadde bedt ham om det, og han hadde ikke sett på den én eneste gang. En pulskurve gikk over skjermen som en kystlinje tegnet av en stø hånd. En mann som satt og jobbet og drakk dårlig kaffe.
Klokken 22:34 skjøt kurven til værs som en nødrakett.
Den steg, nølte, steg igjen. Den rykket og hakket i tre minutter. Klokken 22:37 falt den utfor skjermkanten og ble liggende flat langs bunnen, og ble der, mens timene løp videre ved siden av den uten noen i seg.
«Tjueto trettifire», sa Viktor.
«Frykt gjør sånt», sa Dahl. «Det samme gjør det når noen går løs på deg. Et kvarter etter at gutten din gikk ut igjen av et bygg han sier han forlot klokken seks.»
Viktor så på de to utskriftene og på kurven på skjermen, og i et halvt minutt var saken et drap igjen. En ung mann med temperament og ett av tre kort. En krangel klokken seks som ikke var ferdig. En dør som bare logget ett navn, fordi man bare trenger ett kort for å holde døren for noen andre.
«Hent ham», sa han.
Jonas kom inn kritthvit, så utskriften og slo over i forargelse.
«Laderen», sa han. «Jeg glemte laderen. Jeg var halvveis hjem med fire prosent på telefonen, og så snudde jeg. Fire minutter. Jeg var ikke i nærheten av rommet.»
«Du nevnte det ikke.»
«Du spurte ikke!» Det kom høyt ut, og han hørte det selv og satte seg. «Faen. Jeg tenkte ikke. Jeg tenkte ikke at det var noe.»
Det tok Dahls folk tjue minutter å punktere det. Kameraet over inngangsdøren viste ham på vei inn med hetten oppe. Han plukket med seg en hvit ledning fra resepsjonsdisken og gikk ut igjen med den surret rundt hånden. Kameraet på parkeringsplassen viste frontlysene hans svinge ut klokken 22:20 og ikke komme tilbake. Klokken 22:34 hadde Jonas Lie stått for rødt lys på E39 med en døende telefon og et nag.
Dahls telefon ringte åtte minutter på tolv. Hun lyttet, noterte, sa «takk» og la den fra seg.
«Gades institutt. Foreløpig.» Hun leste fra sin egen håndskrift. «Hjertestans. Kjent hjertelidelse. Fastlegen visste det, søsteren i Florø visste det, ingen her visste det, for Geir snakket ikke om Geir. Det er et sår i hodet der han traff kanten av racket på vei ned. Sekundært. Han var sannsynligvis borte før han traff gulvet.»
«Brillene», sa Viktor.
«Jeg spurte. Hun sier de ser det ofte. Smerten begynner i brystet eller armen, og en mann tror han er trøtt. Han tar av seg brillene. Bretter dem sammen, legger dem et trygt sted. Gnir seg i øynene. Setter seg et øyeblikk.» Dahl lukket notatboken. «Så prøver han å komme seg opp for å hente hjelp. Full obduksjon på torsdag.»
Armen slengt ut mot døren. Viktor hadde lest det i Teodors forklaring som en mann som strakk seg etter en angriper. Det hadde vært en mann som strakk seg etter et dørhåndtak.
«Han var alene», sa Dahl. «Ingen gjorde dette mot ham. Det var hjertet hans.» Hun lente seg tilbake. «Det er ikke noe drap, Brekke.»
Jonas la begge hendene over ansiktet. Viktor så på laptopen i stedet, der Dahl hadde limt inn et annet tidspunkt ved siden av den flate linjen.
«Når slo det til?»
«03:10. Askøy, Øygarden, Alver. Mer eller mindre samtidig.»
«Ti over tre.» Han lente seg fram. «Han døde 22:37. Angrepet startet først fire og en halv time senere.»
«Og?»
«Og da er helten død også. Han fra parkeringsplassen, han som tar dem på fersk gjerning.» Viktor reiste seg og gikk bort til vinduet. «Det var ingenting å ta dem på. Så hva gjorde han i det rommet klokken ti om kvelden?»
«Jobben sin. Det var patchekveld. Det sa du selv.»
«Kanskje.» Ute hang en måke over parkeringsplassen, red vinden sidelengs og kom ingen vei. «Eller så hadde han begynt å se det. Ikke angrepet. Det som ligger under. Og så døde han på feil tidspunkt, for tidlig til å si det til noen.» Han snudde seg. «Jeg vil ha alt han rørte i går. Hver sjekk han kjørte, og hver eneste en han sluttet å kjøre.»
Dahl kastet et blikk på klokken på veggen. Fem på tolv. «Rød er på lufta om fem minutter. Jeg sender ham patologens konklusjon nå, skriftlig.» Hun skrev med tommelen, leste gjennom én gang, sendte. «Han kommer til å si angrep uansett. Han har hatt det ordet i munnen siden frokost.»
På bordet lyste telefonen til Jonas opp, og lyste opp igjen, og han snudde den uten å lese.
«Line.»
«Ikke.» Hun tok notatboken. «Og ikke senk skuldrene. Torsdag er torsdag. Til da er det fortsatt et kanskje.»