Torsdag 20. november, 13:00
Begravelsen var i en hvit trekirke i Florø med havet i ryggen, og det regnet, sidelengs, rett inn fra Nordsjøen, noe Geir ville ha funnet helt i sin orden. Søsteren hans talte, en stor, langsom kvinne med brillene hans. Kristin talte, kort og godt. Jonas hadde skrevet noe og klarte ikke å lese det, og ble i stedet stående med hånden flatt på kisten noen sekunder før han gikk tilbake til benken sin.
Teodor satt langt fremme i en gammel dress som var for bred over skuldrene. Viktor satt bakerst, der han kunne se alle, for det var der han alltid satt.
Etterpå var det kaffe i menighetssalen og altfor mange kaker, og ingen hadde laget skillingsboller, og ingen sa hvorfor. Bussen tilbake til Bergen var helt stille. På Lavik-fergen sovnet Jonas mot vinduet med åpen munn, og Kristin la skjerfet sitt under hodet hans.
En uke senere kom solen frem over Sandviken, kort og mistenksomt, som om den ville sjekke om noen fulgte med.
Viktor satt på dekket av Dorthea i en tykk ullgenser med dagens andre kopp kaffe. Oppe i bakken, mellom to tak, satt et lite, kvadratisk vindu som det ikke lenger var noe i. Han hadde sluttet å se etter det den andre dagen. Den tredje hadde han sett én gang til, for å være sikker.
Før han gikk ut, hadde han åpnet skuffen i byssen og telt brettet. Tretten. Han hadde lukket skuffen igjen. Det var alt.
En skarv dukket opp ved enden av bryggen, ristet på hodet, så på ham med det ene svarte øyet og gikk under.
Telefonen summet. Dahl.
«Riise er siktet», sa hun. «Datainnbrudd, fremkalling av fare for driftshindring, grovt skadeverk og grovt bedrageri, som politiadvokaten leser opp som et vinkart. Helsedirektoratet vil ha en rapport fra deg innen fredag. Og Kripos ringte. De lurer på om du kunne tenke deg å komme tilbake.»
«Si at jeg skal tenke på det.»
«Skal du det?»
«Nei.»
Hun lagde en lyd som kunne ha vært en latter. «En ting til. Kristin Aase ringte meg fordi hun var for høflig til å ringe deg. Fjordnett vil ansette deg. Ikke til en krise. Til resten. Gjennomganger. Tjenestekontoene. Sitte i rommet mens de gjør det som står på den tavlen.»
Viktor så på stedet der skarven hadde gått ned.
«Det kjedelige», sa han.
«Du kommer til å hate det.»
«Noen må ta tirsdagene.» Han drakk litt kaffe. «Geir tok nitten år av dem.»
Det ble stille i den andre enden.
«Det var nesten dypt, Brekke.»
«Jeg har sovet veldig lite.»
Hun la på. Han ble sittende lenge og se lyset bevege seg på vannet. Langt ute, bortenfor moloen, dukket skarven opp et helt annet sted, svelget noe, og var borte.
I rommet til Ola i Allehelgens gate tentes lysene av bevegelsessensoren og slukket igjen når ingen rørte seg.
På benken for datauttrekk, mellom en eske harddisker fra Ladegårdsgaten og en laptop i en brun papirpose, lå en telefon i en forseglet plastpose med rød etikett, koblet til en lader, og ventet på tur. Saksnummer. Dato. Hellesøy, M.
Klokken sju, på en server i Frankfurt som tyskerne ennå ikke hadde skrudd av, holdt noe avtalen sin, og skjermen lyste opp gjennom plasten.
Session.
God morgen, Mona. Har du sovet godt?
Lyset ble værende noen sekunder i det mørke rommet, tålmodig, og slukket.
Slutt.