Utover kvelden oppdaterte han siden til siden sluttet å bety noe.
Det regnet for alvor nå, det tunge, loddrette regnet som kommer etter mørkets frembrudd og trommer på takvinduet som fingre mot en bordplate. Kaffen i kruset ved tastaturet var blitt kald ved firetiden og hadde fått skinn. Han drakk den likevel. Han hadde bitt neglebåndet på venstre tommel ned til det rosa, og det sved når han skrev.
Klokken fem hadde kommet og gått. Ingenting ville ringe hjem på mange timer ennå, selv om reservenøkkelen hadde gått rundt i låsen. Det visste han. Det fantes ingen måte å se om den hadde det, ikke uten å åpne døren, og han hadde lovet seg selv mandag kveld at han ikke skulle røre den døren igjen før det hele var over. Dører husker hvem som banker på. En forsiktig admin, en jobb som ble holdt igjen, ikke noe mer. Ni var den egentlige døren. Det sa han til seg selv to ganger.
Han leste den siste utvekslingen igjen.
Ka tid går den ut?
Det hadde han skrevet selv. Det skulle han ikke ha gjort. Tjue over seks, mens maskinen brukte tid på en eller annen omhyggelig setning, hadde tommelen gjort det for ham, på det målet han brukte med vertinnen. Maskinen hadde glattet over det et minutt senere, på godt, korrekt bokmål. Han bladde opp gjennom tre måneder med tålmodighet og fant ingenting annet som lignet, og kjente noe han bestemte seg for ikke å kalle uro.
Så svaret hennes. Jeg er så sliten.
Han leste det tre ganger. Det var henne. Det var nesten litt for mye henne. Slik et fotografi av noen kan ligne mer på dem enn ansiktet deres gjør. Han skjøv tanken bort, og den kom tilbake, og han skjøv den bort igjen og holdt den under vann.
Halv ni reiste han seg og gikk til vinduet med kikkerten. Havnen, svart. Lysene på den andre siden som blødde ut i vannet. De gamle trehusene under ham som trappet seg nedover bakken med de våte takene blanke.
Båten lå i mørke.
Han hadde bodd ved dette vinduet lenge, og hver eneste natt hadde dekkslyset på den båten brent. Mannen som aldri sover. Enkelte netter, klokken tre, hadde han kjent noe som lignet selskap i det.
Nå var lyset slukket, og båten var en skygge mot en annen skygge.
Han holdt kikkerten på den til armene verket. Ingenting rørte seg. En mann kan gå ut en kveld. En mann kan sove, for en gangs skyld.
Han likte det ikke.
Fem på ni tok han ned flasken fra hyllen, den han hadde spart til dette. Han skjenket et glass, stilte det ved siden av den kalde kaffen og satte seg, og dro ermet på den grå hettegenseren ned over den blødende tommelen.
Klokken ni ville dørene åpne seg. To hundre av dem.
Han ventet.