Tirsdag 11. november, 23:00
Vinden hadde dreid og kom nå inn fra Byfjorden, og presset sludd mot vinduene på Dorthea i myke, grå håndfuller som gled nedover og ikke smeltet. Den gamle båten arbeidet mot fendrene. Lenger inne langs vannet sto de flomlyste gavlene på Bryggen på rad, som tenner i en opplyst munn.
Viktor satt ved bordet i byssen med laptopen lukket foran seg og åpnet den ikke.
Ni år uten et ord, og helt til slutt hadde Geir strukket seg etter ham. For å si hva? Be om unnskyldning for hva? Det var Viktor som skyldte unnskyldninger. Slik hadde det alltid vært.
Han åpnet skuffen ved vasken. Brettet lå der det alltid lå, bak fyrstikkene, folien bulket der tommelen hans hadde trykket på andre netter uten å presse gjennom. Fjorten. Han hadde telt dem så ofte at tellingen var blitt en måte å la være å ta en på.
Han tok en. Han svelget den med vann fra kranen, stående, og lå i køyen før han rakk å høre hva han syntes om det.
Han sov som en stein sluppet i en fjord, alt på én gang og langt ned, og kom opp igjen fem på ett med munnen full av bomull og hodet fullt av visshet.
Noen hadde vært inne i Fjordnett i månedsvis. Noen som kjente en konto alle bortsett fra Geir hadde glemt, og Geirs varseltekst ord for ord, og når releasen skulle gå ut. Ikke en tenåring på den andre siden av jordkloden. Noen som hadde vært nær.
Han ringte Dahl. Hun svarte etter andre ring, fordi hun sov like dårlig som ham og hadde sluttet å late som noe annet.
«Hvem hater Fjordnett?» sa Viktor.
«God kveld til deg også, Brekke.»
«Et firma på den alderen skaffer seg fiender. Folk de har sagt opp. Folk de har slått. Dette er personlig, Line. Det er altfor tålmodig til å være noe annet.»
«Du høres rar ut.»
«Jeg høres våken ut.»
En pause der han kunne høre henne bestemme seg for ikke å spørre. «Jeg skal nøste litt», sa hun. «Legg deg og sov.»
Det gjorde han ikke. Han ble sittende på kanten av køyen med telefonen i hånden til sluddet gikk over i yr og vinduet gikk fra svart til fargen på gammelt oppvaskvann.
Onsdag 12. november, 08:40
Om morgenen hadde hun et navn, og han var klar til å elske det før hun hadde sagt det ferdig.
Vestdata. Fjordnetts nærmeste konkurrent, et kontor ute på Sandsli ti minutter fra Kokstad, den samme grå boksen med en annen logo. De hadde tapt tre kommunale kontrakter til Fjordnett på fem år og hadde ikke tatt noen av dem med verdighet. Og i 2016 hadde de to firmaene forsøkt, en kort stund, å samarbeide: et integrasjonsprosjekt, et partnerskap på papiret, lagt ned etter fire måneder i en storm av ubetalte fakturaer og advokatbrev.
«Det er dem», sa Viktor.
«Det er et firma som misliker et annet firma.» Dahl kjørte. Vindusviskerne gikk på laveste hastighet og hadde fortsatt for mye å gjøre. «Bergen er full av dem.»
«Press dem. Ordentlig. Hent inn daglig leder. Ta laptopene deres.»
«På hvilket grunnlag?»
«På at de visste hvor alt var.»
Hun kastet et blikk på ham. Han hadde kneppet frakken skjevt uten å merke det. Hodet hans var et rom med gardinene trukket for, og i halvmørket sto én idé, veldig høy.
Det kom en melding fra Kristin, som svar på spørsmålet hans om hvem som ville være på jobb i dag. Mona hadde sendt henne én linje klokken sju: Vondt i hovudet. Kjem i morgon.
«Og Hellesøy?» sa Dahl, som leste med over armen hans ved et rødt lys. Han hadde fortalt henne om regelen i løpet av de første fem minuttene av kjøreturen, og hun hadde ikke likt å få høre det tolv timer for sent.
«I morgen. Når jeg vet hvem som holder i båndet hennes.»
Leif Haugland tok imot dem i et møterom med glassvegger, utsikt over parkeringsplassen og en bolle epler ingen hadde spist av. En bred mann i femtiårene med en god klokke og et ansikt som hadde vært vennlig av yrke i tretti år. Vennligheten varte til Viktors tredje spørsmål.
«Du er ikke politi», sa Haugland.
«Nei.»
«Da forstår jeg ikke hvorfor jeg svarer deg.»
«Fordi en mann er død», sa Viktor, «og noen som kjente Fjordnett fra innsiden, la ham på gulvet i et serverrom. Firmaet ditt prøvde å komme seg inn i Fjordnett i fire måneder i 2016. Dere har tapt mot dem siden.»
Dahl sa «Brekke» med en stemme som var en hånd på armen hans.
Han fortsatte. Han hørte seg selv fortsette: ansatte som hadde sluttet i sinne, gamle pålogginger, hvor Haugland selv hadde vært mandag kveld. For hvert spørsmål lukket mannen enda et vindu i ansiktet.
«Skjønner du hva du anklager meg for?» sa Haugland til slutt. Han var blitt rød langs kjeven. «Vi er et ordentlig firma. Førti ansatte. Jeg har sykepleiere som kunder. Jeg saboterer ikke programvaren til en konkurrent som havner i de samme hjemmene som min.» Han reiste seg. «Hvis du vil ha folk som hater Fjordnett, er de ikke vanskelige å finne. Det var en innleid konsulent på det prosjektet i 2016, Riise, som saksøkte oss for fakturaer, saksøkte halve Bergen, skrev stygge ting om oss alle sammen på et eller annet forum i et år. Harmløs. En gutt med et horn i siden til hele verden. Flyttet til Oslo, har jeg hørt.» Han feide navnet bort med fingrene. «Og det er det siste jeg sier uten advokaten vår. Jeg ringer politimesteren din i ettermiddag, politioverbetjent. Jeg vil gjerne at han får vite hvordan etterforskningen hans blir drevet.»
Viktor skrev Riise i notatboken, under en skisse av tidslinjen for svc_labsync som han ikke lenger helt klarte å lese, og streket under én gang. Så holdt Haugland døren for dem, og det var ikke annet å gjøre enn å gå gjennom den.
I bilen startet ikke Dahl motoren. Regnet krøp nedover frontruten. På dashbordet lyste telefonen hennes opp med ordet Rød, og hun så på at den ringte ut.
«Du tok feil der inne, Brekke», sa hun. «Du tok feil på den måten du pleide å ta feil.»
Han sa ingenting. Det fantes ingenting å si som ikke ville vært et forsvar.
«Fort», sa hun. «Høylytt. Skråsikker. Og den mannen fikk noe i ansiktet da du nevnte 2016, og du var for opptatt med å rope til å se det.» Hun startet bilen. «Nå har han en klage, og Rød har en grunn. Godt jobbet.»
Onsdag 12. november, 23:50
Han tilbrakte kvelden på Dorthea med å ikke åpne skuffen.
Han åpnet den én gang, for å sjekke, og lukket den. Tretten. Han stakk brettet i frakkelommen, fordi han ikke stolte på mannen som kom til å stå i byssen klokken tre om natten, og gikk ut på dekk med en kaffe han ikke ville ha.
Regnet hadde gitt seg litt. Ute på Byfjorden lå lysene fra Askøy på den svarte flaten i lange gule striper som brakk og grodde og brakk igjen. Oppe i bakken bak ham, mellom to tak, lyste et lite vindu, slik det ofte gjorde på denne tiden. Noen andre som leste sent.
Ti på tolv ringte telefonen. Et bergensnummer han ikke kjente.
«Det er meg. Haugland. Fra Vestdata.» Vennligheten var borte fra stemmen, og sinnet også. Det som var igjen, hørtes ut som en mann som sto i sin egen hage i mørket så konen ikke skulle høre. «Det er noe jeg ikke kunne si foran folkene mine.»
Viktor ventet.
«I 2016, under prosjektet, sendte Fjordnett oss en haug med dokumentasjon. Integrasjonsspesifikasjoner. Sendt ut til en lang liste, halvparten av dem skulle aldri ha fått det. Og i ett av dokumentene sto det et passord. I klartekst. I et vedlegg. Til en eller annen konto integrasjonen brukte.» Han pustet ut. «Jeg husker det fordi en av utviklerne mine kom med en spøk om det på et møte. Sa at hvis Fjordnett noen gang irriterte oss, kunne vi bare logge inn og skru dem av. Vi lo alle sammen.»
«Har du det fortsatt?»
«Herregud, nei. Det er ni år siden.» En pause. «Men vi hadde konsulenter inn og ut gjennom hele det prosjektet. Frilansere. Halvparten av dem så vi aldri igjen. Hvem som helst av dem kunne ha tatt vare på en kopi av hva som helst.» Stemmen sank. «Ingen var forsiktige. Ingen var noen gang forsiktige.»
Linjen ble brutt.
Viktor ble stående på dekk med telefonen fortsatt mot øret. Han satte kruset fra seg på rekken. Han kjente allerede etter bilnøklene.