Fredag 14. november, 05:05
Dahl løp ikke. Hun snudde ryggen til rommet og til skjermen der det sto Sandviken, og ringte politiadvokaten med den stemmen hun brukte til værmeldinger og dødsbudskap.
Ola snakket uten å se opp. «Windows-laptop. Norsk tastatur.» Han vred skjermen noen grader mot dem. «Lokal bruker.»
Tobias
«Det fins mange som heter Tobias», sa Dahl, med hånden over telefonen.
«Én på den adressen.»
E-posten fra leverandøren lå åpen på Dahls telefon der Ola hadde lagt den fra seg. Under gatenavnet: et abonnentnavn, en fødselsdato, en leilighet i andre etasje. Tobias Riise. 34.
Viktor tok notatboken opp av innerlommen og fant onsdagens side. Riise, konsulent 2016. Saksøkte for fakturaer. Foruminnlegg. «Harmløs. Flyttet til Oslo.» Under, med torsdagsnattens enda verre håndskrift: Reg. Oslo 2019. Han hadde latt en adresse i folkeregisteret overtale ham til å legge det fra seg, og så hadde Mona kommet inn gjennom døren med en boks boller.
«Hauglands konsulent», sa han.
Dahl kom rundt bordet og leste over armen hans. «Registrert i Oslo», sa hun. «Bor fire hundre meter fra deg.» Så, lavere: «Jeg sa jeg skulle få noen til å se på ham om morgenen. Om morgenen hadde jeg Mona.» Hun gikk tilbake til telefonen.
Resten kom bit for bit, fra trøtte folk ved andre pulter. En sivil sak om ubetalte fakturaer, 2017, tapt. Et år med innlegg på et utviklerforum etterpå, lange og bitre og feilfritt stavet. En mann som hadde vært sint i et lite rom i lang tid, og som aldri en eneste gang hadde hevet stemmen der andre kunne høre det.
Klokken 05:12 ga politiadvokaten ransakingsbeslutningen muntlig og sa at papirene ville komme etter. Dahl skrev klokkeslettet på håndbaken med kulepenn. Fire mann fra innsatsstyrken, to biler, oppstilling ved Sandviken kirke halv seks. Inn klokken seks.
«Seks», sa hun og så på Viktor. «Ikke fem femtini fordi noen ikke klarer å stå stille.»
«Jeg sa ingenting.»
«Du pustet sånn.»
Bak dem satt Mona i hjørnet under et grått pledd noen hadde funnet på vaktrommet. Kaffen hennes var kald, og 7-Eleven-posen lå brettet til en liten, pen firkant i fanget hennes.
Dahl lot Viktor sitte i baksetet på bilen hennes. «Du blir i bilen», sa hun. «Går du ut av bilen, står du der jeg kan se deg. Du går ikke over gaten.»
Sludden hadde kommet inn fra Byfjorden mens de var inne, våt og tung, ikke helt snø. Øvregaten var tom. Ned til venstre, mellom de gamle husene, fikk Viktor øye på havnen i biter: svart vann, lysene fra en brønnbåt, bryggene, og et sted blant dem hans eget tak, mørkt. Han hadde ikke sovet der siden tirsdag.
De parkerte nedenfor kirken klokken 05:29. Innsatsstyrken satt i den andre bilen med motoren i gang, fire store skikkelser i damp fra egen pust.
05:34 kom Ola på sambandet. «Han har stoppet.»
«Stoppet med hva?» sa Dahl.
«Å hente data. Ingenting på seks minutter.»
Dahl så på klokken. Vindusviskerne gikk. Viktor tenkte på sporfilen, filen som ikke så ut til å gjøre noen verdens ting når den ble åpnet, og på en mann som hadde brukt fire måneder på å sørge for at alt han rørte ved, gjorde noe.
05:40 klikket det i sambandet igjen.
«Monas telefon», sa Ola. Han leste det opp helt uten uttrykk, og det var verre.
Si til vennen din på båten at kaffen hans blir kald.
Viktor snudde hodet og så ned gjennom sideruten mot havnen. Svart vann. Bryggen. Dorthea, lav og mørk blant de andre båtene.
«Gå inn», sa Dahl i sambandet. «Gå inn nå.»
Det tok tolv minutter, og hvert eneste ett av dem var for langt. Bilene kjørte opp Sandviksveien uten sirener og svingte inn i Ladegårdsgaten uten lys. Gatedøren i det gamle huset var låst og ga etter for rambukken på andre slag. Trappen innenfor var bratt og skjev og smal, bygd for to hundre år siden for folk som bar fisk, ikke for fire mann i vester, og Viktor, som sto på andre siden av gaten i sludden, der han var blitt bedt om å stå, telte sekundene mellom det første ropet – Politi! – og neste lyd. En stol som veltet. En mannsstemme, lys og rask. Så ingenting.
Klokken på telefonen viste 05:52.
Han ble stående mens sludden samlet seg på skuldrene hans. Det kom lys bak en gardin i etasjen under. Et gammelt kvinneansikt dukket opp, så på politibilen, så på ham, og trakk seg tilbake. Et sted nede i bakken rygget en varebil, pipende. Ingenting annet i Sandviken visste at noe hadde skjedd.
06:14 førte de ham ut.
Han var tynnere enn Viktor hadde sett for seg, og han så yngre ut, med det bleke, bløte innendørsansiktet til en mann som ikke hadde vært ordentlig ute, eller sovet ordentlig, på lenge. Grå hettegenser, hetten nede, håret flatt på den ene siden, som om han hadde sittet med hodet i hånden i timevis. Han hadde håndjern foran seg, og da de kom ned trappen, så Viktor tomlene hans. Neglebåndene var bitt ned til det røde, rå kjøttet, og det ene blødde litt ned i folden ved knoken.
Han lignet ikke en skarv. Han lignet en mann som hadde sendt meldinger til seg selv i et tomt rom.
Ved bilen stoppet han, og betjenten lot ham gjøre det, og han så over gaten mot Viktor. Ikke letende. Han visste hvor han skulle se.
«Det skulle ikke gå ut over noen», sa han. Ordene var slitt glatte, som om han hadde gått og sagt dem til seg selv siden 05:40. «Hjemmetjenesten. Det var aldri poenget. Jeg trengte bare at de så en annen vei i én dag.»
«En mann satt på kjøkkenet sitt og ventet på insulinen», sa Viktor. «I mørket. Fordi du trengte én dag.» Han holdt blikket til Tobias Riise til det gled bort. «Det var poenget. Det var bare ikke du som måtte sitte på det kjøkkenet.»
Tobias åpnet munnen, lukket den, og lot seg brette inn i baksetet.
Dahl kom ned tjue på sju.
«Han holdt på å slette», sa hun. «To disker. Teknikeren trakk ut kontakten på trettien prosent.»
«Trettien prosent av hva?»
«Jeg har fått beskjed om at det er gode nyheter.» Hun så på ham et øyeblikk, så opp mot vinduet. «Bli med opp. Til døråpningen. Hendene i lommene.»
Trappen var like ille som den hadde hørtes ut. Leiligheten var to rom under skråtak: en kjøkkenkrok med en vannkoker og ringer av kaffeflekker på benken, en madrass, og et skrivebord med tre skjermer, to av dem svarte og én med en fremdriftslinje som hadde frosset. Over skrivebordet hang et ark, festet til panelet med en eneste rusten tegnestift, gulnet i kantene. En faktura. Vestdata AS, 2016. Et beløp som ikke ville ha rukket til varebilen til Arvid Hellesøy.
Viktor ble stående i døråpningen med hendene i lommene.
Vinduet var lite og kvadratisk og satt lavt i takskrået. Mellom de to takene rett over gaten var det en stripe sjø, grå under sludden, ikke bredere enn en hånd holdt ut på strak arm.
I vinduskarmen, på et sammenbrettet kjøkkenhåndkle, sto en kikkert.
Viktor rørte den ikke. Han bøyde knærne til øyet var på høyde med den, og så dit den pekte: ned bakken, gjennom glippen mellom takene, over bryggene, til en lav husbåt av tre med dekkslyset slukket og en kaffekopp som fortsatt sto på rekken der han hadde satt den fra seg.