Han våknet klokken sju, som planlagt, og før han så på nyhetene, så han på sjøen.
Vinduet var grunnen til at han hadde tatt leiligheten. To rom under skråtak, en radiator som banket, en husvert som ikke stilte spørsmål så lenge husleien kom inn den tjuende. Og mellom takene nedenfor en stripe grått vann, ikke bredere enn hånden hans holdt ut på strak arm. Nok. Det kunne en mann leve av.
Han satte på vannkokeren og ble stående ved vinduet i den grå hettegenseren han hadde sovet i. Regn på rutene, fint og jevnt. Nede ved bryggene lå båtene lave og mørke i vannet, alle unntatt én. På den gamle trebåten ytterst sto dekkslyset på igjen. Det hadde stått på da han la seg, og det hadde stått på klokken tre, da han våknet uten grunn og lå og hørte på radiatoren. Mannen som aldri sover. Han hadde sett ham andre morgener: en skikkelse på dekket med pledd og krus, i timevis, som en som venter på en ferje som ble innstilt for mange år siden.
Denne morgenen var dekket tomt. Et pledd lå på plankene i regnet. Lyset brant over ingenting.
Han la merke til det, slik han la merke til alt nå. Så la han det fra seg.
På nabobryggen sto en skarv med vingene holdt ut til tørk, svart og tålmodig, stygg som en brent paraply. Den kunne stå sånn i en time hvis ingen forstyrret den.
Vannkokeren klikket. Han laget kaffen for sterk og drakk halvparten og lot resten bli kald ved siden av tastaturet, som han alltid gjorde.
Telefonen hans lå med skjermen ned på puten, der han hadde lagt den klokken tre. Han snudde den ikke. Han åpnet ikke laptopen. Gjennom gulvet mumlet morgennyhetene fra husvertens kjøkkenradio i etasjen under, noe med ordet Askøy i, og noe med ordet sykepleiere. Han trengte ikke høre resten. Han hadde visst i ukevis hva de ville si.
Han bet i huden ved siden av tommelneglen til den ga etter, og så på vannet mellom takene, og ventet på at båten skulle komme hjem.