Torsdag 13. november, 10:15
Faren var ikke at Skarv skulle angripe. Han hadde angrepet allerede. Faren var at han skulle merke at han var blitt oppdaget, og forsvinne, med en ni år gammel nøkkel ferdig slipt og kopiert i lommen, klar til neste slitne firma.
Han regnet med at Mona skulle oppføre seg som vanlig. Så Mona skulle oppføre seg som vanlig.
De satte henne tilbake ved hennes egen pult. Hvis Skarv spurte hvor hun var, ville hun være der hun alltid var, og det ville være sant. Bollene lå i boksen sin med to borte, én spist av Jonas uten at han merket det, og én av Dahl, som hadde merket det. Viktor satt i besøksstolen ved siden av pulten, og telefonen lå mellom dem på skriveunderlaget som noe som kunne gå av.
«Jeg klarer det ikke», sa Mona. «Når jeg vet hva det er. Jeg kommer til å gjøre feil. Han merker det alltid.»
«Du er ikke alene. Du forteller meg hva du ville sagt, med dine ord, og så sender vi dine ord. Ikke mine.» Han dro stolen nærmere. «Den har hatt siden august på å lære å høres ut som et menneske. Vi trenger bare å høres ut som deg i én dag.»
Klokken 10:15 lyste telefonen opp.
God morgon, Mona. Det er godt at du er på jobb. Ein tung dag, eg veit. Er alle på kontoret som vanleg?
Pusten satte seg fast i halsen på Mona og ble der.
«Hva er sant?» sa Viktor. «Gi ham noe som er sant. Det sanne er det letteste å si.»
«Alle er lei seg.» Det kom som en hvisking. «Folk gråter. Politiet var her.»
«Så si det til ham.»
Hun skrev det selv, sakte, med én finger, slik hun skrev alt. Han leste det før hun sendte det, og endret ingenting.
Det er forferdeleg her. Alle grin. Politiet kom att på grunn av Geir. Eg held meg ved pulten. Eg baka skillingsbollar, og ingen klarar å eta dei.
Svaret kom etter tre minutter. Selvfølgelig.
Du er så modig. Hald deg i ro, så er det snart over. Etter i kveld treng du aldri tenkje på meg meir.
Viktor leste det to ganger.
«Etter i kveld», sa han. «Han teller timene.»
De tre prikkene kom tilbake. De pulserte, stoppet, pulserte igjen. Mona løftet hånden til munnen.
Er politiet framleis på kontoret? Nokon sa på nyheitene at det er ein konsulent som hjelper dei.
Ingen rørte seg. Bak glasset hadde Jonas sluttet å skrive midt i en linje.
Viktor kjente huden stramme seg over skuldrene, den gamle følelsen av å bli sett på gjennom et vindu fra en mørk gate. Et TV-team på parkeringsplassen tirsdag. En mann i våt frakk som gikk fort. Et sted hadde noen satt det på pause.
«Noe sant», sa han. «Og kjedelig. Gjør meg kjedelig, Mona.»
Hun så på ham. Så så hun på boksen med boller, og noe av den gamle kontorsjefen kom tilbake i ansiktet hennes, kvinnen som hadde håndtert tolv år med bud og revisorer og menn fra kommunen.
Det er en politikvinne som kommer og går. Og Kristin har leid inn en mann til å hjelpe med dataene. Han sitter ved vinduet og drikker opp all kaffen, og han har ikke spist en eneste bolle.
Viktor nikket. Hun trykket send.
Prikkene kom straks denne gangen, forsvant og kom igjen. Ett minutt. To. Så:
Takk, Mona. Spis en selv. Du må holde kreftene oppe.
Mona la telefonen med skjermen ned på skriveunderlaget og trakk hånden til seg.
«Han tror fremdeles at den går ut i kveld», sa Viktor, mer til seg selv enn til henne. Han gned seg i ansiktet. «Bra. Vi holder ham i god tro. Vi lar ham være sikker i sin sak. Og i kveld gir vi ham det han venter på.»
Jonas hadde kommet ut av glassburet. «Skal vi shippe den forgiftede releasen?»
«Nei. Vi shipper ham en release.» Viktor kom seg på beina. «Han har bygd en felle for to hundre dører. Så bygger vi ham dør nummer to hundre og én. Den eneste han får lov til å åpne. Og på den andre siden er det ingenting.» Han så ut på regnet, på den grå boksen på den andre siden av veien der lysene begynte å tennes. «Bortsett fra oss. Som venter. Med lyset av.»
Han gikk bort til Kristin. Hun satt på glasskontoret sitt med telefonen mot øret og en penn mellom tennene, og hun tok pennen ut da hun så ansiktet hans.
«Jeg trenger at du går med på noe som kommer til å høres sinnssykt ut», sa han. «Og jeg trenger en kommune som ikke finnes.»