Tirsdag 11. november, 08:10
Jonas Lie hadde ikke stått stille siden politiet slapp ham inn i bygget igjen. Han gikk frem og tilbake i det lille kjøkkenet med telefonen i den ene hånden, og da Viktor kom inn, var han midt i en setning: «Nei, si at vi har en uttalelse klar innen –» Han fikk øye på den fremmede og la på uten å fullføre.
«Jeg har ikke gjort noe», sa Jonas.
«Jeg har ikke spurt.» Viktor hentet to kopper kaffe fra maskinen, stakk den ene i hånden på Jonas og satte seg ved det lille bordet, slik at Jonas måtte sette seg, han også. «Den første setningen alle har sagt til meg i dag, har vært et forsvar mot noe jeg ikke har beskyldt dem for. Det er svært lærerikt.»
Jonas lo, et kort, ulykkelig bjeff, og noe av spenningen gikk ut av ham. Han var tjuesju og så yngre ut, med et todagersskjegg som ikke hadde bestemt seg for hva det ville bli, og en konferanse-T-skjorte der logoen var halvveis vasket bort. Det venstre kneet hans gikk og gikk under bordet.
«Det er du som er han, ja. Han Kristin ringte. Geir pleide å snakke om en fyr.»
«Gjorde han det.»
«Sa at det fantes en i Oslo som kunne lese et system sånn som andre leser et ansikt. Sa at han var en katastrofe. Som person.» Jonas så opp, plutselig klar over hvem han snakket med. «Sorry.»
«Han tok ikke feil», sa Viktor. «Fortell meg om i går.»
Jonas hadde vært den siste som så Geir i live, og han visste det. Han snakket til kaffen i stedet for til Viktor.
«Vi hadde en release på vei ut. 14.2. Den store kvartalsreleasen, går ut til hver eneste kunde vi har.» Han vred koppen en kvart omdreining på bordet. «Vi shipper på Patch Tuesday. Alltid gjort det. Andre tirsdag i måneden pusher Microsoft sikkerhetspatchene sine, og hver eneste IT-fyr på hvert eneste legekontor i landet sitter oppe om natta og restarter ting uansett, så vi går ut samtidig. Én vond kveld i stedet for to. Releasen går ut klokka ni i kveld.» Han stoppet. «Skulle gå ut.»
«Og mandag?»
«Mandag er patchekvelden. Geirs greie. Han ble sittende lenge kvelden før hver release, med termos og en utskrevet sjekkliste, altså ordentlig papir, og gikk gjennom alt. Hver eneste linje. To ganger.» Munnen til Jonas ble skjev. «Vi kalte det liturgien.»
Viktor tenkte på sjekklisten på pulten han hadde gått forbi, halvparten av rutene krysset av med blå kulepenn. I Oslo hadde Geir hatt den samme typen liste, i en ringperm med en kafferand på omslaget, og hadde lest høyt fra den klokken to om natten mens Viktor satt ved siden av og lot som han ikke hørte etter.
«Dere kranglet.»
«Samme krangelen vi alltid har. Hadde.» Kneet stoppet. «Rundt seks. Min del var ferdig. Merget, testet, grønt over hele linja. Han ville ha enda en kveld med sjekker på ting som aldri noen gang har gått i stykker. Jeg sa at det var teater.» Han sa ordet som om det satt en krok i det. «Det var det jeg sa. Teater. Og han så på meg over de brillene og sa: Teateret er den eneste grunnen til at du fortsatt har en jobb å være arrogant i. Og så dro jeg hjem. Jeg var forbanna. Og han ble igjen for å gjøre seg ferdig, fordi han alltid ble igjen, og nå er han –»
Den setningen fullførte han heller ikke.
Viktor lot stillheten gjøre jobben. Utenfor kjøkkenvinduet hadde regnet roet seg til noe man kunne se gjennom.
«Var det noe annet som plaget ham? Forrige uke. Forrige måned.»
Jonas trakk på skuldrene. «Han var i dårlig humør. Han sto lenge ved resepsjonen en dag forrige uke og snakket lavt. Kom tilbake og satt med headsettet på og sa ikke et ord til noen før lunsj.» Han gned seg i ansiktet. «Jeg trodde det var budsjettet. Det er alltid budsjettet.»
«Hvem hadde nøkkel til det rommet?»
«Alle har kort. Det er ikke nøkkel egentlig, døra leser bare kortet. Men serverrommet har egen leser. Geir. Kristin. Meg. Det er hele lista.»
«Tre kort.»
«Tre kort.» Jonas så opp, og Viktor så ham skjønne, i sanntid, hva tre kort betydde. Fargen forsvant fra ansiktet hans ovenfra og ned. Kneet begynte igjen.
«Å», sa han. «Det er derfor hun har satt meg i et rom med deg.»