Torsdag 13. november, 00:40
Jonas kom i hettegenser over pysjbuksen, med håret til værs i nakken og laptopen under armen, og spurte ikke hvorfor.
Kopien av filen Geir hadde åpnet mandag kveld, lå på et gammelt fellesområde som var blitt kryptert ti over tre. Men dokumentet var sendt på e-post, og Fjordnett slettet aldri noe. E-postarkivet gikk tilbake til 2009, en søppelfylling av hver eneste melding noen noen gang hadde skrevet.
«Avsender Geir Solheim», skrev Jonas. «Mars 2016. Vedlegg.» Han trykket enter. «Der.»
En integrasjonsspesifikasjon. Nitten sider, teknisk, kjedelig. Sendt 12. mars 2016 klokken 14:52.
«Gå hjem, Jonas», sa Viktor.
«Jeg kan jo …»
«Gå hjem. Sov. Jeg trenger deg klokken sju.»
Jonas så på skjermen, og på ham, og gikk.
Viktor bladde nedover. Side sytten, et vedlegg med overskriften Konfigurasjon av tjenestekonto, og under den, i en liten grå boks, brukernavnet svc_labsync og passordet. I klartekst.
Han lente seg tilbake.
Så det var filen. Geir hadde fulgt en glemt konto ned gjennom elleve år med rettigheter til han fant et dokument, og da han åpnet det, sto hans eget navn øverst.
Viktor kunne se ettermiddagen det ble laget. En lørdag i mars, tomt kontor, en trøtt og samvittighetsfull mann som limte inn en konfigurasjon i et vedlegg uten å vaske den, trykket send og gikk og hentet kaffe. Som sannsynligvis skjønte det neste morgen. Som hadde tenkt å bytte passordet. Som skrev det opp på en av de listene slike menn har, bytt pw svc_labsync, en liste som ikke er annet enn et register over ting det aldri blir tid til.
Og klokken 22:33, tre minutter etter at han åpnet den, hadde Geir begynt på en melding til den ene mannen han kjente som hadde gjort samme slags feil og betalt for den.
Beklager. Vi bare sjekker.
Ikke en anklage. Et tilbud. Det samme han hadde kommet med i en døråpning i Oslo for ni år siden, bare snudd og rakt fram den andre veien.
Viktor la hånden flatt på pulten og holdt den der til den sluttet å skjelve.
Så tvang han seg til å se på mottakerne. Førtien adresser. Han gikk nedover dem sakte, som om det var navn på et krigsminnesmerke. Ansatte i Fjordnett, de fleste borte nå. Ansatte i Vestdata. Og en håndfull konsulenter i firmaer som hadde gått inn, blitt slått sammen eller rett og slett sluttet å svare.
[email protected] · [email protected] · [email protected] · [email protected] · [email protected] · [email protected]
Trettifem til av samme sort. En liste lang nok til at et navn kunne bli borte i den, og han holdt på å miste det. Blikket gled forbi t.riise@, stoppet og gikk tilbake.
Han tok fram notatboken og fant siden fra glassrommet til Haugland. Riise, konsulent 2016. Understreket én gang.
Dahl svarte etter femte ringesignal, og hos henne betydde det at hun hadde sovet. Han leste opp adressen for henne.
«Riise.» Et tastatur, sakte. «Tobias. Trettifire. Ikke straffet. Folkeregistrert i Oslo siden 2019.» Et gjesp hun ikke ba om unnskyldning for. «Jeg får noen til å se på ham i morgen tidlig. Legg deg, Brekke.»
Han skrev det under navnet, Reg. Oslo 2019, skrev ut listen, brettet den inn i innerlommen og satte seg i stolen ved vinduet for å vente på halv åtte.
To personer, altså. Et gjenferd med en ni år gammel nøkkel, et eller annet sted, og en levende kvinne som hadde holdt døren for ham og satt fram en boks med noe varmt ved siden av den.