Tirsdag 11. november, 19:10
Spørsmålet dukket opp slik de nyttige gjør, fra en uventet kant.
«Overvåkingen deres», sa Viktor. «Geir var nøye. En nøye mann bygger alarmer. Hvis noen har gått rundt på de gamle serverne deres i månedsvis som en robot som ikke har rørt seg på elleve år, burde noe ha merket det. Sendt en e-post. Vekket noen.»
«Vi har alt det der. Geir bygde det.» Jonas var grå av trøtthet. «Uvanlige pålogginger, endringer i rettigheter, nye admin-økter. Alt går til én postboks. ops-alerts. Vi følger alle med på den.»
«Vis meg ops-alerts. Siden sommeren.»
Den var nesten tom.
Til å være et firma som hadde hatt en fremmed gående i korridorene sine siden sommeren, var varselinnboksen påfallende fredelig. Et diskvarsel. To utløpte sertifikater. Ingenting om FN-SRV03. Ingenting om at svc_labsync hadde våknet etter elleve år og vandret gjennom bygget klokken tre om natten.
«Det kan ikke stemme», sa Jonas. «De går automatisk. De kan ikke bare …»
Han stoppet, for Viktor hadde allerede funnet det. I innstillingene for postboksen, ryddig og liten, lå en regel. Den typen regel hvem som helst kan lage på tretti sekunder. Denne sa at enhver melding der emnefeltet inneholdt Geirs varseltekst, hans egne formuleringer, ord for ord, skulle hoppe over innboksen, merkes som lest og havne i en mappe som het Arkiv/Diverse, som ingen noensinne hadde åpnet. Den var kjørt én gang, samme dag som den ble laget, over alt som allerede lå i innboksen.
Jonas åpnet mappen. En enkelt pålogging en søndagskveld i juli, og så strømmet to måneder med alarmer nedover skjermen. Pålogginger, økter, en ny planlagt oppgave, en admin-pålogging 03:11 en søndag i oktober. Hver eneste en lest. Ingen av dem sett.
Alarmene hadde ringt i to måneder. Noen hadde bare lagt en pute over dem.
«Når ble regelen laget?» Viktors stemme var blitt helt jevn.
«Sekstende september. Elleve førti.»
«Hvorfra?»
Jonas så, rynket pannen og så igjen.
«Ikke Geir. Ikke en administrator. En vanlig pålogging.» Han lente seg bakover. «Resepsjons-PC-en.»
På den andre siden av glassveggen var kontoret nesten tomt. Klokken tre hadde Kristin sendt hjem alle som ikke trengte å være der. På skranken, under resepsjonslampen, sto plastboksen med skillingsboller, halvveis dekket av et kjøkkenhåndkle. Bak den en tom stol, pent skjøvet inn, med en cardigan brettet over ryggen.
«Hvem bruker resepsjons-PC-en?» sa Viktor.
«Den er felles. På en måte. Jeg sitter der noen ganger, hvis hun er på lunsj og telefonen …» Jonas stoppet, og gikk inn i sin egen kortlogg uten å bli bedt om det, og Viktor så ham håpe mens han bladde. «Sekstende september. Jeg gikk ut 11:31. Tilbake 12:24.» Han så ikke opp. «Jeg var over veien. Og spiste.»
«Så klokken elleve førti …»
«Så klokken elleve førti var det bare …» Han så, mot sin vilje, gjennom glasset mot skranken og kjøkkenhåndkleet og cardiganen. «Mona.»
«Mona.»
«Mona Hellesøy. Hun har vært her i evigheter. Hun ordner bursdagene. Hun baker.» Han sa det som om bakingen var en attest, og på et vis var den det. «Hun ville aldri gjort noe sånt. Viktor, hun er det snilleste mennesket i hele bygget. Hun la hånden på skulderen min i morges, mens han fortsatt lå der inne. Hun gråt mer enn noen av oss.»
«Det tror jeg gjerne», sa Viktor, og mente det, og merket at det ikke hjalp. «Hvor er hun?»
«Hjemme. Kristin har sagt at alle skal holde seg hjemme i morgen. Hun kommer på torsdag. Hun kommer alltid.» Jonas svelget. «Skal du ringe Dahl?»
«Ikke ennå.»
«Men du vet det. Vi vet det.»
«Vi vet hvem som holdt døren. Vi vet ikke hvem som gikk gjennom den.» Viktor så på cardiganen. «Hun har en telefon i håndvesken, og noen i den andre enden som har vært veldig tålmodig i månedsvis. Hvis jeg tar henne nå, hører han det før hun er ferdig med å gråte. Og da er han borte, og nøkkelen er fortsatt der ute, og han prøver den på det neste slitne firmaet med en dame i resepsjonen som baker.»
«Så hva gjør vi?»
«Du drar hjem. Du sier ikke navnet hennes til noen. Ikke til Kristin, ikke i kveld.» Han holdt blikket til Jonas til gutten nikket. «Og på torsdag skal jeg spørre henne hvem hun har bakt for.»
Jonas gikk. Viktor hørte inngangsdøren, låsen, en bil som startet i væten. Så bare viftene i serverrommet, langt unna, og regnet som begynte igjen på det flate taket.
Han ble sittende i Geirs stol. En nøye mann stopper ikke ved den interessante delen. Han åpnet Geirs postboks, som Kristin hadde låst opp for politiet samme morgen, og sorterte den etter tid.
Klokken 22:30, ifølge serverloggen, hadde Geir åpnet det gamle integrasjonsdokumentet.
Klokken 22:33 hadde han åpnet en ny e-post.
Den lå der ennå, i utkastmappen, der programmet hadde lagret den av seg selv uten å spørre. Ingen hadde sendt den.
Til: Viktor Brekke
Emne: Beklager. Vi bare sjekker.
Under emnelinjen var det ingenting. Et hvitt felt. Ingen hilsen, ikke noe punktum, ikke engang den første bokstaven i navnet hans. En mann hadde sittet på en krakk mellom to summende rack, med noe i brystet han trodde var trøtthet, og tatt fram telefonen og slått opp en adresse han ikke hadde brukt på ni år, og funnet ordene til toppen av meldingen og ikke til noe under.
Sist lagret 22:33.
Viktor rørte ikke musen. Han satt med hendene på knærne i den døde mannens stol mens regnet arbeidet på taket, og leste emnelinjen igjen, og så igjen, og det hvite feltet under ble ikke fylt.