Torsdag 13. november, 16:40
Det fantes to releaser nå, og alt hang på at ingen noensinne blandet dem.
Den første var ren: 14.2, bygd på nytt av Jonas på den nye maskinen, hver endring lest to ganger av menneskeøyne, de elleve linjene borte. Det var den de ekte kundene skulle få, sent, med en unnskyldning.
Den andre var fellen. Den lå i staging, der den hadde ligget siden mandag, det forgiftede bygget akkurat slik angriperen hadde laget det, bakdør og alt. Den skulle til én eneste kunde, en by Ola fremdeles holdt på å bygge.
Klokken 16:40 lente Jonas seg bakover for å knekke i nakken og så bort på dashbordet ved siden av seg.
«Hva er det der?» sa han.
Viktor snudde seg. Det grønne tallet i hjørnet var blitt 00:19:58, og så 00:19:57.
Jonas klikket på det. Et panel gled ut.
release-autopush | Schedule: 13.11.2025 17:00 | Target: ALL (204) | Artifact: staging/14.2 | Owner: svc_labsync
«Nei», sa Jonas. «Nei, nei. Det er patchekveldsjobben. Den er av. Geir skrudde den av for mange år siden, han sa den var et ladd gevær på et –» Han klikket allerede. «Pause. Pause, pause.»
Pauseknappen var grå.
Han klikket likevel. Så en gang til, hardere, som om det var musen det var noe galt med. En rød stripe gled ned fra toppen av skjermen.
Action failed: authentication for job owner svc_labsync - account disabled.
«Da kan den ikke kjøre», sa Kristin bak dem. Ingen hadde hørt henne komme.
«Den kjører jo allerede.» Jonas snakket for fort nå. «Den har kjørt siden – den sover, den bare sover, den våkner klokka fem og pusher. Å deaktivere kontoen gjør ikke –»
«Dreper ikke det som allerede er inne», sa Ola. Han hadde krysset rommet uten at noen så ham bevege seg. «Drep den på boksen.»
00:18:31
Jonas åpnet en fjerntilkobling til byggserveren. Innloggingsvinduet tok seg god tid. Han tastet passordet og fikk det feil. Han tastet det igjen.
The user name or password is incorrect.
«Faen.» Hendene slapp tastaturet og ble hengende i luften. «Det er nytt. Alt er nytt. Jeg byttet det, jeg byttet alle sammen i morges, jeg –»
«Jeg har det», sa Ola og tok en liten svart notisbok opp av fleecen. «Serverrommet. Konsollen. Remote tar for lang tid.»
De løp. Viktor fulgte med fordi han ikke kom på noe annet å gjøre med kroppen sin. Kristin ble igjen ved dashbordet med telefonen på høyttaler, og stemmen hennes fulgte dem nedover korridoren, liten og stø.
«Sytten minutter.»
Jonas’ kort mot leseren. Rødt lys. Igjen. Grønt. Serverrommet slo den kalde pusten sin mot dem. Viftene. Teipen på gulvet mellom andre og tredje rack. Jonas skrittet over den uten å se ned.
Byggserveren var en svart boks i skulderhøyde med en utfellbar konsoll på en skinne. Jonas dro ut tastaturet så hardt at det smalt mot stopperen.
«Les det for meg.»
Ola leste det for ham fra notisboken, ett tegn av gangen, uten tonefall. Jonas tastet med to fingre, fordi de andre fingrene ikke var til noen nytte lenger. Enter.
Welcome.
«Fjorten minutter», sa telefonen.
Prosesslisten rullet oppover den lille skjermen: hundrevis av linjer, en maskins vanlige gjøremål. Jonas filtrerte på eier. Elleve prosesser, alle eid av svc_labsync. Ola lente seg over skulderen hans og la én finger mot glasset.
«Der.»
pwsh.exe | svc_labsync | Started: 10.11.2025 23:49
Jonas markerte den. Avslutt prosess.
Access is denied.
Viktor hørte seg selv puste ut gjennom nesen. Et sted over dem hadde regnet funnet taket.
«Kjør som admin», sa Ola.
Jonas åpnet et adminskall, skrev kommandoen, bommet på prosess-ID-en med ett siffer, slettet, skrev den igjen. Skuldrene hans var oppe ved ørene. Han svettet i nakken i det kalde rommet.
«Seks minutter», sa Kristin. Så, fordi hun ikke klarte å la være: «Jonas.»
«Jeg vet.»
Enter.
Ingenting. Ledeteksten kom tilbake, tom og blinkende, noe som kunne bety at det hadde virket, eller at maskinen overså ham. Jonas listet prosessene på nytt. Linjen var der fremdeles.
«Den er midt i noe», sa Ola. «Barneprosesser. Drep hele treet.»
Jonas skrev det. /T /F. Enter.
Linjen forsvant.
Ingen sa noe. Det var så stille i telefonen at Viktor trodde samtalen var brutt.
«Den har stoppet», sa Kristin. «Den har stoppet. Det står femtifire sekunder. Den bare står der.»
Jonas la begge hendene flatt oppå racket og ble stående med hodet senket mellom armene, og pustet som en mann som har kommet opp fra for dypt vann. Viktor så på gulvet, der teipen var, og tvang seg så til å se et annet sted.
Ola leste fremdeles på skjermen. Han åpnet historikken til jobben og snudde konsollen så Viktor kunne se.
release-autopush | Created: 2019 gsolheim | Disabled: 2021 gsolheim | Enabled: 10.11.2025 23:49 svc_labsync | Run once: 13.11.2025 17:00
«Mandag kveld», sa Viktor. «Elleve minutter på midnatt.»
En time og tolv minutter etter at Geir hadde sluttet å puste, en meter fra der de sto. Noen hadde sittet i et varmt rom et sted og strukket seg inn i denne bygningen og ladd Geirs gamle gevær på nytt, og rettet det mot torsdag.
«Før noen hadde holdt tilbake noe som helst», sa Jonas. «Vi holdt den ikke tilbake før tirsdag morgen. Hvordan kunne han –»
«Han visste at hans egen brannalarm ville stoppe den», sa Viktor. «Alle firmaer som får røde skjermer en tirsdag, holder releasen tilbake samme dag. Dette var reservenøkkelen under matta. To dager senere, når alle ser en annen vei.»
«Eller så vet han det», sa Ola.
Ingen svarte på det.
Tilbake i kontorlandskapet hadde Kristin ikke rørt seg. Telefonen var fortsatt i hånden hennes, og notatboken lå oppslått på pulten ved siden av dashbordet. Hun hadde skrevet klokkeslettet og tallet, 00:54, og streket under to ganger. Hun så ikke opp.
Gjenopprettingen var ferdig klokken 17:52. Ved seks var appen til hjemmetjenesten oppe igjen på Askøy, i Øygarden og i Alver, på rene servere. Ingrid ringte fra en parkeringsplass på Straume og fortalte at en sykepleier der hadde gitt henne en klem. Hun hørtes flau ut.
«Ola», sa Viktor. «Er Lillevik klar til å bli født?»
«Gi meg tre timer», sa Ola, «så bygger jeg en hel by til deg.»
Klokken 18:20 surret Monas telefon på bordet på Kristins kontor. Hun hadde sittet med den hele ettermiddagen, ved siden av betjenten Dahl hadde latt bli igjen hos henne, og holdt øye med den som med en fremmed hund. Hun snudde den.
Ka tid går den ut?
Og et minutt senere, mens de fremdeles leste:
Tilgi meg. Jeg ville spørre når oppdateringen går ut i kveld. Det har vært en lang ventetid for oss begge.
Mona la fingeren på skjermen, under den første linjen.
«Han skriver aldri sånn», sa hun.
«Sånn hvordan?»
«Ka.» Hun så opp på Viktor. «I tre måneder. Bokmål når jeg skriver bokmål, nynorsk når jeg går over til heimemålet. Når eller kva tid. Ikke én eneste gang ka.» Hun tok bort fingeren. «Det er bergensk. Det er bymål.»
Viktor leste det igjen. En maskin som hadde vært feilfri i tre måneder, og som glapp. Eller en mann som strakk seg forbi maskinen, fordi ventingen var tyngre enn han hadde trodd.
«Hva ville du sagt?» spurte han. «Hvis det bare var deg.»
Hun tenkte seg om. Leppene beveget seg.
De skrev: Kristin sier den går klokken ni, som alltid. Jeg er så sliten.
De tre prikkene pulserte. Stoppet. Pulserte igjen.
Klokken ni, altså. Hvil deg, Mona. Du har gjort alt riktig.
Mona leste det, la telefonen med skjermen ned og foldet hendene oppå den, og ble sittende slik.
Halv sju spurte Jonas om han kunne få være den som skrudde av FN-SRV03.
Ola hadde speilbildet av disken. Det var ingenting igjen på den som noen trengte, bortsett fra de elleve årene. Jonas sto foran den gamle boksen med hånden på strømknappen.
«Vil du si noe?»
Jonas tenkte seg om.
«Unnskyld, Geir», sa han. «Du hadde rett om båndene.» Et pust. «Og sjekkene. Jeg skal føre listen nå. Den kjedelige. Jeg skal føre den.»
Han holdt knappen inne til boksen forsto hva han mente. Viftene gikk ned gjennom tonene sine, lavere og lavere, og stanset. I stillheten kunne Viktor høre regnet på taket og, under det, de rene maskinene som pustet, og på gulvet mellom andre og tredje rack hadde ett hjørne av polititeipen begynt å løfte seg.