Torsdag 13. november, 10:50
Kristin Aase hørte på det hele på glasskontoret sitt med armene i kors, og ansiktet hennes mistet fargen én setning av gangen.
«Du vil at jeg skal sende ut den forgiftede releasen», sa hun. «Med vilje.»
«Ja.»
«Så når bakdøren hans våkner i lokkekommunen og ringer hjem, kan politiet følge samtalen.»
«Ja.»
«Og hvis det går galt, har jeg sendt fungerende skadevare ut fra mitt eget bygg. Denne uken.»
«Den kommer ikke ut av bygget.»
Ola Nygård hadde kommet halv ti med to harde kofferter og en termos, nikket én gang ut i rommet og lagt fram tre bærbare maskiner på møtebordet til Kristin slik en mann dekker bordet for gjester han ikke er sikker på at han liker. Førti, hestehale, en fleece med en kaffeflekk over hjertet. Han hadde ikke sett opp siden.
«Ikke ditt bygg», sa han. «Vårt.»
Line Dahl sto lent mot dørkarmen med telefonen fremdeles i hånden, som om hun ikke stolte på den når hun ikke så den. «Det blir godkjent. Jeg har hatt politiadvokaten i telefonen siden du begynte å snakke, og hun har det skriftlig klart til klokken ett. Utstyret er Kripos’, fra NC3, forseglet og registrert, og Ola kjører det. Alt blir logget. Får vi en adresse, ligger det en begjæring klar til nettleverandøren. Får vi ikke det, har vi mistet en natts søvn.» Hun så på Viktor. «Noen av oss hadde mistet den uansett.»
«Og Rød?»
«Rød kommer til å samtykke. Han vet det bare ikke ennå.»
«Og hvis det ikke virker?»
«Da har han aldri hørt om deg.» Dahl stakk telefonen i lommen. «Det skulle han ønske var sant allerede.»
Jonas kom inn med en utskrift. «svc_labsync er deaktivert», sa han. «Ni femten. Folkene til Ola ville ha den levende siden tirsdag, under oppsyn, så han ikke skulle få teften av oss. Nå er den død. Ola har tatt et speilbilde av FN-SRV03, hele disken. Og alle adminpassordene er nye. Hvert eneste ett.»
«Han kommer til å merke det», sa Kristin. «Hvis han prøver å bruke den.»
«Han kommer ikke til å prøve», sa Viktor. «Han er ferdig der inne. Han sitter et sted og venter på at dørene skal åpne seg. Man går ikke tilbake og rister i låsen når festen er i ferd med å begynne.»
Ola skrev noe, leste det, skrev igjen. «Kommunen trenger et navn.»
Ingen kom med noe forslag.
«Lillevik», sa Ola og skrev det ned, og dermed hadde kommunen et navn. Så, uten å løfte blikket: «Ett problem. Hvis han sjekker kundelisten, står ikke Lillevik på den.»
Det ble stille i rommet. Jonas åpnet munnen og lukket den igjen.
«Kan han sjekke den?» sa Viktor.
«Han har hatt domenet siden sommeren», sa Jonas. «Han kan ha kopiert hva som helst. Jeg vet ikke hva han har kopiert.»
«Da får vi håpe han er like lat som alle andre i denne historien.»
Kristin slapp armene ned. Gjennom glasset så hun på de ansatte: elleve nå, ikke tolv, som beveget seg rundt i kontorlandskapet med den lamslåtte forsiktigheten til folk i et hus der noen er død. Ute i resepsjonen satt Mona ved sin egen pult med hendene rundt en kopp hun ikke drakk av. Kristin så ikke på henne.
«De virkelige kundene», sa hun. «Hjemmetjenestene som fremdeles er nede. Fortell meg om dem. For det er den delen jeg bryr meg om, og ingen i dette rommet har nevnt dem ennå.»
Siden tirsdag morgen hadde Viktor hatt henne på en liste han ikke hadde skrevet ned: gründeren som var for fattet, som hadde holdt tilbake en release av grunner ingen hadde bedt henne forklare. Nå strøk han henne. Det var en liten, privat bevegelse, og den syntes ikke.
«Det er den viktigste delen», sa han. «De sykepleierne er på jobb igjen i dag. På papir. Utskrevne lister, kjørt ut, levert for hånd. Ingen skal gå glipp av insulinen sin fordi vi var opptatt med å bygge en kommune.»
«Vi har frakoblede sikkerhetskopier», sa hun langsomt. «Fra søndag. Bånd. I et brannsikkert skap i serverrommet, og det rommet fikk vi tilbake fra politiet for en time siden. Geir insisterte på dem. Hvert år, på budsjettmøtet, sa noen at ingen bruker bånd lenger, Geir, og hvert år skrev han dem inn i budsjettet igjen likevel.» Stemmen hektet seg fast i noe, og hun gikk rett over det. «Vi lo alle sammen av ham.»
«Da slutter vi å le av Geir», sa Viktor. «La oss gå og hente båndene hans.»