Fredag 14. november, 15:20
Rommet til Ola i Allehelgens gate hadde ikke vindu og luktet varm plast og noens appelsin. Laptopen fra Ladegårdsgaten var kopiert, forseglet og kvittert ut; det Ola hadde på skjermen, var kopien, og han bladde gjennom den uten hast.
Det meste var vanlig: en nettleser, et e-postprogram, tre abonnementer på KI-tjenester som hvem som helst kunne kjøpe med et bankkort, de samme som skolebarn brukte til leksene. En mappe som het skatt, med skattemeldingene for to år, ingen av dem levert.
Og en lang tekstfil, holdt ved like og fylt på siden august, som han hadde matet verktøyene med før hver samtale.
«Les den», sa Dahl.
Ola leste. Stemmen hans forandret seg ikke det minste.
Mål: kvinne, 61, kontorsjef. Skilt? Gjeld. Nevn mannens firma forsiktig. Speil dialekten hennes. Aldri mas på henne.
Mannen heter Arvid. Varebil, leie av verksted, Stavanger. Ikke nevn Stavanger først. Vent på henne.
Hun skriver bokmål på jobb. Når hun blir opprørt, går hun over i nynorsk (Sunnfjord, Naustdal). Følg etter henne. Ikke overdriv.
Skriv formelt, korrekt bokmål. Ingen dialekt med mindre hun begynner. Eldre kvinner stoler på det formelle.
Spør om bakingen. Hun baker når hun er redd.
Hvis hun sier hun vil slutte: ikke argumenter. Vær lei deg. Takk henne. Vent én dag.
Ingen i rommet sa noe. Viktor ble klar over at han sto svært nær skjermen.
Ola bladde videre. Det var mer, i de samme korte linjene, datert og justert etter hvert som ukene gikk: hva som hadde virket, hva som hadde fått henne til å bli stille, hva man skulle si om søvnen hennes. Det var som å lese en kennellogg.
Så stoppet han, og leste den neste linjen to ganger for seg selv før han leste den høyt.
10.11 22:39. Han er borte. Sesjonen inaktiv. Takk henne. Si at i morgen blir vanskelig. Minn henne på: normalt.
Dahl så på tidsstempelet og så på Viktor, og Viktor kjente rommet krenge en kvart grad, slik Dorthea krenget når noen steg om bord fra bryggen. Tjueto trettini. To minutter etter at Geirs klokke hadde tegnet den flate linjen sin.
Han er borte.
«Avhøret er klokken fire», sa Dahl. «Spør ham da. Ikke spør ham med ansiktet.»
De satte Viktor i rommet ved siden av, sammen med Ola og en skjerm på en tralle, og Dahl gikk inn med en kollega fra datakrim og forsvareren retten hadde oppnevnt, en trøtt mann fra Strandkaien som beholdt frakken på.
På skjermen så Tobias Riise mindre ut enn han hadde gjort på trappen. Noen hadde gitt ham et glass vann, og han hadde ikke drukket av det. Han satt med hendene under bordet, og nå og da kom en av dem opp til munnen og ble lagt ned igjen.
Han snakket. Det overrasket ingen andre enn advokaten. Et avhørsrom med kamera var det første publikummet han hadde hatt siden forumet.
Dokumentet: på en gammel harddisk, fra oppdraget i 2016. «Jeg tar vare på ting.» Han hadde funnet det igjen i juli, mens han lette etter noe annet. Prøvde passordet en våt søndagskveld, uten egentlig å vente seg noe. Logget rett ut igjen, og ventet en måned på at noen skulle merke det. Ingen gjorde det.
«Og?» sa Dahl.
«Første forsøk.» Han lo nesten. «Ni år. De byttet det aldri.»
«Det var Vestdata som skyldte deg penger», sa Dahl. «Hvorfor Fjordnett?»
Han så på henne som om spørsmålet var dumt. «Det var Fjordnett som hadde døren åpen.»
Løsepengeviruset: leid. «Det fins en nettside. Du betaler en andel. Det er som å leie bil.» Han hadde aldri logget inn i lommeboken pengene skulle gå til. Ikke én gang. «Det var ikke for pengene. Det var for bråket.»
Mona: Han sa ikke navnet hennes. Han kalte henne kontordama, og så, da advokaten så på ham, fru Hellesøy.
Så la Dahl et ark på bordet mellom dem og snudde det så han kunne lese det. Viktor trengte ikke se det. Han er borte.
«Tjueto trettini», sa Dahl. «Mandag. Fortell meg hva du mente.»
Tobias så på arket.
«Jeg var på labboksen. Som domeneadministrator kan du skygge konsollen. Jeg kunne se sesjonen hans.» Han rørte ved kanten av arket. «Ikke se ham. Se hva han gjorde. Han hadde rotet rundt siden ni. Han hentet ut loggene for kontoen. Så, halv elleve, åpnet han dokumentet. Mitt dokument.» Noe gikk over ansiktet hans som lå nær stolthet. «Jeg så ham lese det. Side sytten. Markøren sto akkurat der. Og så stoppet den.»
«Stoppet.»
«Inaktiv. Ingenting. Fem minutter, ingenting.» Han trakk på den ene skulderen. «Jeg trodde han hadde gått hjem. For å sove på det. Sånne som ham sover alltid på det, de vil heller sjekke om morgenen. Jeg trodde jeg hadde én natt.»
«Han lå på gulvet i serverrommet», sa Dahl. «Død.»
Rommet på skjermen var stille en stund. Advokaten la en hånd på armen til klienten sin, og klienten merket det ikke.
«Det visste jeg ikke», sa Tobias. «Jeg gjorde ham ingenting. Jeg bare så på.»
Ved siden av Viktor hadde Ola sluttet å skrive.
Så løftet Tobias hodet og så inn i kameraet, ikke på Dahl, ikke på advokaten, men rett opp i den lille, svarte linsen over døren, som om han hele tiden hadde visst hvilket rom som lå ved siden av, og hvem som satt der.
«Jeg vet hvem du er, Brekke», sa han. «Jeg har lest om deg. Oslo-saken. Filen som havnet på feil sted.» Han lot et sekund gå, fornøyd med det. «Henrik, het han ikke det?»
Ingen i noen av rommene rørte seg.
«Én slurvete ting. Én dør som blir stående åpen. Og så betaler noen som aldri skulle ha betalt.» Han lente seg tilbake. «Den eneste forskjellen på oss to er at jeg visste hvilken dør jeg brukte.»
Viktor hadde hånden flatt mot skjermen. Han husket ikke å ha lagt den der. Skjermen var varm mot håndflaten, og ansiktet var under fingrene hans, og et øyeblikk så han noe annet: en handlepose, en melkekartong som ble lunken i fanget på en enke i et overopphetet høringsrom i Oslo.
Ola så på hånden, og så bort.
Viktor tok den til seg, tørket avtrykket av skjermen med ermet og gikk ut.
Regnet hadde kommet tilbake bak bygget, vanlig regn, rett ned, i gården der de vasket patruljebilene. Dahl fant ham der ti minutter senere, med ryggen mot veggen. Hun lot ikke som om hun ikke hadde sett overføringen.
«Han ville at det skulle treffe», sa hun.
«Men han tar ikke feil. Det er problemet med de grusomme. De forteller deg sannheten for å skade deg med den.» Han så vannet renne av taket på en varebil. «Slurvete mann, omhyggelig mann. Samme åpne dør.»
Han skjøv seg ut fra veggen.
«Så la oss gå og lukke noen.»