Tirsdag 11. november, 13:30
Geir hadde ikke etterlatt seg ord. Han hadde etterlatt seg et spor, den typen spor en nøye mann legger igjen når han følger en lukt gjennom et bygg han har kjent i nitten år.
De rekonstruerte kvelden hans ved skrivebordet hans, Viktor i Geirs stol og Jonas stående, fordi han nektet å sitte i den. Et fotografi av en søster og to gutter på en forblåst kai. Et laminert kort teipet på siden av skjermen med store bokstaver: PATCHEKVELD: SJEKKLISTE FØRST, MENINGER ETTERPÅ.
Sjekklisten for 14.2 lå utskrevet ved siden av tastaturet, og Geir hadde ført inn hvert kryss i release-regnearket etter hvert som han satte det, fra litt over seks. På punkt tjuetre, klokken 21:17, stoppet kryssene.
«Han stopper aldri midt i», sa Jonas. «Han hadde gjort ferdig lista med førti i feber.»
Klokken 21:20 ble det åpnet en fjernøkt mot FN-SRV03. Den kom fra dette skrivebordet, fra denne maskinen, fra stolen Viktor satt i. Og kontoen den brukte, var svc_labsync.
Jonas leste det to ganger. «Er det ham? Er det Geir som logger inn som roboten?»
«Han hadde passordet», sa Viktor. «Eller han trodde han husket det. Så han prøvde. Vi bare sjekker.» Han så på tidsstempelet og så mannen gjøre det: de store hendene på tastaturet, brillene skjøvet opp i pannen, den lille, kalde overraskelsen da den gamle nøkkelen gikk rundt i låsen. «Det virket.»
Etter det hadde Geir begynt å lete. Påloggingshistorikk på den gamle serveren. Hvem som hadde brukt svc_labsync, når, og hvorfra. Spørringene gikk den ene etter den andre i en halvtime, hver litt bredere enn den forrige. Klokken 21:58 hadde han forlatt skrivebordet og gått inn i serverrommet med kortet sitt, og loggene på konsollen til FN-SRV03 viste ham der, ved selve boksen, mens han leste de lokale hendelsesloggene én skjerm av gangen. Klokken 22:30 hadde han åpnet en fil fra det gamle arkivområdet.
Hva som sto i den, kunne de ikke se herfra. Navnet kunne de se.
Integrasjonsspesifikasjon_LIS_v3_2016.docx
Jonas satte fra seg kaffen. «Den er fra arkivet. Den er eldgammel. Hvorfor skulle noen lese den klokken halv elleve om kvelden?»
«Fordi noe fikk ham til det.» Viktor skrev filnavnet på håndbaken med Geirs penn. «Merk deg den. Jeg vil se på det som bråker først.»
Det som bråkte, sto på hver eneste skjerm i driftsrommet. Det hadde slått ut hjemmetjenestesystemene i Askøy, Øygarden og Alver, kryptert alt det fikk tak i, og ba, svært høflig, om førti tusen euro.
Og jo lenger Viktor så på det, desto mindre trodde han på det.
«Det er slurvete», sa han. «Tre kommuner av to hundre kunder. Det går løs på hjemmetjenestesystemene, noen tusen pasienter, og så blir det bare stående og blinke. Det rører ikke plattformen. Det rører ikke pengene.» Han lente seg bakover i Geirs stol. «Det bråker. Det skal synes.»
«Men det er ille? Det er verre?»
«Det er teater.»
Han sa det ikke hardt. Han sa det slik en mann setter fra seg en kopp. Jonas hørte det treffe. Han hadde brukt det samme ordet mot den døde mannen over dette skrivebordet kvelden før, og han ble rød fra kragen og opp, og rødmen ble sittende.
«En profesjonell som vil ha pengene dine, er stille», sa Viktor. «En profesjonell som vil ha dataene dine, er enda stillere. Dette er noen som utløser brannalarmen foran i bygget. Og når noen utløser brannalarmen foran i bygget, er det bare ett spørsmål som er verdt å stille.»
Jonas svelget. «Hva som skjer bak.»
«Hva som skjer bak.» Viktor hentet opp nettverkskartet igjen, krattet, tjueen år av det. «Dette løsepengeviruset rammer noen tusen mennesker i noen dager. Det er ment å være noe man overlever, fordi det ikke er poenget. Mens hele firmaet løper mot alarmen med bøtter, spaserer det egentlige ut bakdøren. Og baksiden av dette bygget er det som berører alle to hundre kunder på én gang.» Han så opp. «Og hva er det?»
Jonas svarte ikke med en gang. Han så på det laminerte kortet på siden av skjermen. PATCHEKVELD. Så på klokken i hjørnet av skjermen. 13:58.
Han ble hvit.
«Releasen», sa han. «Den går ut til alle.»