Tirsdag 18. november, 07:00
Polermaskinen til Teodor Lunde gikk i korridoren da Viktor kom inn, en lav dur som beveget seg i lange, langsomme buer over gulvet utenfor driftsrommet. Det var en av morgenene hans. Ingen hadde foreslått at han skulle bytte dem.
Det var en uke siden, nesten på timen, at han hadde åpnet en dør inn til et rødt rom.
Kristin hadde bedt Viktor komme, og han sto bakerst i møterommet ved døren med en kaffe fra maskinen Mona pleide å skru på halv åtte. Ti stykker rundt bordet. Noen hadde kjøpt en pose rundstykker på Rema på Kokstad og lagt den midt på bordet, og ingen hadde rørt den.
Tavlen var visket ren. Ikke helt. Oppe i hjørnet skimtet man fortsatt gjenferdet av IKKE SKRU AV NOE, grått, der rengjøringssprayen ikke hadde nådd.
Kristin holdt ingen tale. Hun tok en tusj og skrev, i en kolonne nedover venstre side, navnet på hver eneste server de hadde der supporten var utløpt. Det var ni. Hun kunne dem utenat.
Så gikk hun nedover kolonnen og skrev en dato ved hver av dem.
FN-SRV01 — 15.12.2025
FN-SRV05 — 31.01.2026
FN-SRV07 — 31.01.2026
«Dette er faste datoer», sa hun med ryggen til dem. «Ikke en eller annen gang. Hvis en av de boksene fortsatt står på etter datoen sin, vil jeg vite hvem sin feil det er, og jeg vil at det skal være min.»
Jonas hadde laptopen åpen på bordet og en liste på den: trettifire tjenestekontoer som ingen i bygget kunne forklare.
«Neste punkt», sa Kristin. «Jonas.»
For hver av dem stilte han rommet de samme tre spørsmålene. Hvem eier den? Hva gjør den? Når ble passordet sist byttet?
svc_backup_old. Stillhet. Jonas deaktiverte den.
svc_ftp_kommune. En kvinne fra support mente den hadde noe med Alver å gjøre, for mange år siden. Ingen kunne si hva. Jonas deaktiverte den.
Ved det ellevte navnet ble skjermen på kortveggen svart – den store, som viste driftsdashbordet i grønt og gult hele dagen.
Ti mennesker så på den.
Noen lo, en kort, nervøs lyd, og så gjorde to-tre andre det også.
«Det var dashbordet», sa Jonas. «Hvem eier dashbordet?»
«Det gjør du nå», sa Kristin.
Han skrev det ned. Han skrudde ikke kontoen på igjen.
Kristin snudde seg mot tavlen og skrev 14 DAGER midt på, stort, og tegnet en ramme rundt.
«Sikkerhetsoppdateringer legges inn innen to uker etter at de kommer. Hver måned. Klarer vi det ikke, sier noen fra, i dette rommet, høyt, og så finner jeg pengene eller folkene.»
«Og hvis du ikke finner dem?» sa en av backend-utviklerne. Han var ikke frekk. Han ville vite det.
«Da selger jeg fotballspillet», sa Kristin, og noen pustet ut. «Og etter det begynner jeg på min egen lønn.»
Så rakte hun hånden frem mot Jonas, med håndflaten opp, som om hun ba om å få låne en penn.
«Min», sa hun.
Han skjønte det ikke. Så skjønte han det. «Du ligger i Domain Admins.»
«Jeg vet det. Jeg har trengt det to ganger på fire år, og begge gangene kunne jeg ha spurt. Ta det bort.» Hun ventet mens han gjorde det, og hele rommet så på hendene hans. «Alle som har nøkler de ikke bruker, leverer dem tilbake denne uken. Særlig jeg.»
Hun skrev ØVELSE under rammen, og to datoer, én om våren og én om høsten.
«To ganger i året skrur vi av alt. Med vilje. Og så finner vi ut om en sykepleier på Askøy fortsatt kan finne ut hvor mye insulin en gammel mann skal ha, uten oss.» Hun så ikke på noen. «Siri Mjelde hadde en papirmappe i bilen i to år, mot vårt råd, fordi en reserveløsning alltid var neste års budsjett. Det er årets budsjett.»
Det var én ting hun ikke skrev på tavlen.
«Og hvis noen av dere noen gang havner i trøbbel», sa hun, «penger, familie, hva som helst, så kommer dere til meg. Før noen andre finner det ut og tilbyr seg å hjelpe.»
Hun sa det til bordet, ikke til rommet, og fort, som når man setter fra seg noe varmt før man brenner seg. Ingen så på noen. Alle visste hvorfor.
«Mona kommer til å bli tiltalt», fortsatte Kristin, stødigere. «Hun har fortalt politiet alt. Torsdag kveld satt hun i Allehelgens gate og snakket med den tingen til fire om morgenen, så de kunne ta ham. Jeg vet ikke hva en domstol kommer til å mene om henne. Jeg vet at de tolv årene var ekte.» Hun stoppet. «Jeg kommer ikke til å stå her og kalle henne et monster.»
Gjennom glassveggen kunne Viktor se resepsjonsdisken. Knaggene. Den tredje var tom.
«Begravelsen til Geir er på torsdag, i Florø. Jeg har leid en buss. Den går herfra klokken sju.» Kristins stemme ble tynn et øyeblikk og kom tilbake. «Og hvis ingen har innvendinger, skal den nye byggserveren få navn etter ham. Den rene. Den Jonas bygde forrige uke og leste hver eneste linje i. To ganger.»
Jonas rakte opp hånden.
«Kan vi få lappen hans på den?» sa han. «Fra båndstasjonen.» Han kremtet og leste den opp fra innsiden av sitt eget hode. «Ikke trekk ut kontakten. Aldri. Dette gjelder deg, Jonas.»
Rommet lo. Alle ti, hjelpeløst, lenger enn vitsen fortjente, slik folk ler når de har holdt pusten i en uke. Jonas lo med hånden over øynene.
I korridoren stoppet polermaskinen. Teodor Lunde sto i døråpningen i den grå arbeidsjakken og så inn på dem, og spurte ikke hva som var så morsomt.