Tirsdag 11. november, 07:05
Fjordnett-bygget lå innerst i en blindgate med identiske grå kasser i kontorparken på Kokstad, arkitektur tegnet for å bli glemt. Bak det hadde Løvstakken trukket skyen ned over skuldrene. Yret fra havnen hadde tyknet til på veien sørover, og da Viktor parkerte, hadde det blitt pøsregn, regn som kom ned i tau og spratt opp igjen fra asfalten.
På parkeringsplassen sto to politibiler og en ambulanse med bakdørene åpne og ingen hast ved noen av dem. En spredt flokk ansatte sto under taket på sykkelskuret i de pene frakkene sine med telefonene i hånden, fordi ingen hadde sagt at de kunne gå inn, og ingen hadde sagt at de kunne dra hjem. En av dem, en ung mann i en tynn regnjakke, snakket fort i telefonen og gikk i små ringer.
En kvinne gikk ut fra døråpningen og kom ham i møte. Midt i førtiårene, mørk frakk, den rolige gangen til et menneske som hadde vært på svært mange åsteder og lært seg ikke å løpe til noen av dem.
«Brekke.» Hun sa det som en diagnose.
«Dahl.» Han smilte nesten. «Du ser bra ut.»
«Jeg ser våt ut. Du ser ut som en mann som ikke har sovet.»
«Det gjør jeg aldri. Du tok alltid de enkleste slutningene først.»
Line Dahl smilte ikke tilbake, ikke helt, men noe i ansiktet hennes løsnet en halv grad, og fra henne var det nesten en omfavnelse.
De hadde hatt tre saker sammen i gamle dager, før han og Kripos gikk hver sin vei. Så hadde hun vitnet i granskingen. Hun hadde sittet ved et bord under et lysrør i Oslo og sagt, med den flate bergensstemmen sin, hva hun hadde sett ham gjøre, og det hadde vært nok.
Hun målte ham fra topp til tå. «Alle de årene blant østlendingene på Kripos. Vokalene dine har blitt bløte.»
«Det har jeg hørt.»
Hun snudde ryggen til regnet og senket stemmen. «Her er det jeg har. En død systemmann bak en låst dør. Et løsepengekrav på to hundre skjermer. Et selskap som lager programvaren til hvert eneste legekontor og hver eneste hjemmetjeneste fra Kirkenes til Lindesnes, og tre kommuner, Askøy, Øygarden og Alver, med sykepleiere som kjører rundt i mørket. Helsedirektoratet har allerede fått tak i politimester Rød, og Rød har kalt inn til pressekonferanse klokken tolv. Hvis han finner ut at jeg har sluppet en sivilist med en gransking i bagasjen inn på åstedet hans, står jeg og dirigerer trafikk på Danmarksplass til jul. Så jeg vil gjerne vite om jeg ser på et drap, et innbrudd, et hjerteinfarkt eller det verste sammentreffet i Vestlandets historie.»
«Gi meg en time», sa Viktor, «så skal jeg si deg hvilket av dem det ikke er.»
Innenfor var det et alminnelig, åpent kontorlandskap. Pulter, slitne planter, et bordfotballspill ingen hadde rørt siden pandemien, en vegg med innrammede takkebrev fra takknemlige kommuner. Bare én av de ansatte hadde kommet inn. En kvinne i sekstiårene sto bak resepsjonsdisken i en lyngfarget strikkejakke og fylte kaffemaskinen med forsiktige hender. Øynene hennes var røde i kantene. På disken ved siden av henne sto en plastboks uten lokk, og i den et dusin glaserte skillingsboller, som fremdeles sendte et svakt, varmt pust av kardemomme ut i den kalde luften fra døren.
«Noen må jo lage kaffe», sa hun, til ingen spesielt, og så, til Viktor: «Vær så god. Ta en. Ingen kommer til å spise dem.»
Han tok en, fordi det så ut til å bety noe for henne. Da han gikk forbi vinduene, så han den unge mannen i regnjakken komme inn fra regnet, og kvinnen forlate disken og gå bort til ham og legge en hånd på skulderen hans, kort, som om hun holdt en stige stødig. «Mona», sa han, og lot henne gjøre det. Så ristet han den av seg og fortsatte å snakke i telefonen.
Noen hadde skrevet på en tavle ved siden av driftsrommet, med store bokstaver, understreket to ganger: IKKE SKRU AV NOE. Viktor spurte hvem som hadde skrevet det.
«Det var jeg.»
Kristin Aase var mindre enn stemmen sin i telefonen, og gråere, i en marineblå jakke kneppet helt opp. Hun håndhilste for hardt og slapp for tidlig. Leppestiften satt rett. Rundt halsen hadde hun et nøkkelbånd med to adgangskort, og det ene hadde en annen farge enn det andre.
«Datatilsynet skal varsles innen syttito timer. Jeg har begynt på skjemaet. Jeg visste ikke hva jeg skulle skrive under Type brudd.» Hun sa det i ett åndedrag, som om hun hadde sagt det til seg selv i bilen. «To hundre kunder. Tre kommuner uten pasientjournaler. Elleve ansatte. Tolv. Elleve.»
Han så henne korrigere seg selv uten å blunke. Systemadministratoren hennes var funnet død før seks i morges, og her sto hun i full orden, med leppestiften rett. Kanskje var det dette tjueen år med å drive et selskap gjorde med et menneske. Kanskje var det noe annet. Han la det et sted der han ville finne det igjen senere.
«Fortell meg om i går kveld», sa han. «En mann er død, og noen har plukket systemene deres fra hverandre. Det kan være én historie, eller to historier som tilfeldigvis delte en kveld. Hvilken av delene det er, er hele saken.»
Innerst i driftsrommet, forbi de røde skjermene ingen hadde rørt, var glassveggen til serverrommet dugget nederst av kulden. Bak den beveget en politifotograf seg med korte, forsiktige skritt rundt en skikkelse på gulvet, og hver gang blitsen gikk av, lyste rackene opp hvitt og ble mørke igjen.
«Hva var det Geir fant, Kristin? En mann som Geir dør ikke ved et uhell i sitt eget serverrom samme natt som et angrep. Ikke med mindre uhell har forandret seg siden jeg sluttet.»
Hun så lenge på glasset. Da hun snakket, var den innøvde stemmen borte.
«Han spurte meg forrige uke hvem som hadde nøkkel til serverrommet», sa hun. «Jeg ba ham slutte å være paranoid.»