Torsdag 13. november, 11:40
Safen gikk opp på andre forsøk, fordi Kristins hender skalv og hun ikke ville la noen andre gjøre det. Hun brukte kortet med den avvikende fargen, det hun bar i nøkkelbåndet rundt halsen. Det åpnet ingenting annet i bygningen. Geir hadde insistert på at hun skulle bære det, så båndene aldri bare var hans.
Båndene fantes: grå kassetter i et plaststativ, hver med en stripe maskeringstape over ryggen og en dato i Geirs firkantede, rolige blokkbokstaver. SØN 09.11. Stasjonen de hørte til, sto i et hjørne av serverrommet under et lag med støv, tre meter fra polititeipen på gulvet som markerte hvor han hadde ligget. For lenge siden hadde noen klistret en lapp oppå den, skrevet med den samme hånden.
IKKE TREKK UT KONTAKTEN. ALDRI. DETTE GJELDER DEG, JONAS.
Jonas leste den to ganger. Så gikk han ut og ble stående i korridoren og se på et brannslukningsapparat på veggen, som om det hadde sagt noe til ham. Viktor lot ham stå.
Gjenopprettingen startet åtte minutter på tolv. Fremdriftslinjen tenkte seg om og kom så med et anslag: 6 h 14 min remaining. Et sted inne i stasjonen begynte noe å gå rundt med en myk, eldgammel summing, som en skipsmotor hørt gjennom skroget.
Kundetabellene kom først, litt over ett, og Ingrid fra support sto og ventet ved skriveren. Ved totiden sto det tre pappesker med papir på resepsjonsdisken: navn, adresser, dørkoder, medisiner, dosen og klokkeslettet, hvilken datter man skulle ringe. Kristin tok Askøy. Ingrid tok Øygarden. Alver gikk i baksetet på en patruljebil, med en betjent Dahl kunne avse.
Viktor kjørte Kristin. Hun spurte ikke hvorfor, og han sa ikke at hun så ut som en kvinne som ville kjøre bilen i fjorden i første rundkjøring.
Vinden kom inn fra Byfjorden i lange, harde støt, og bilen skalv på Askøybroen. Under dem hadde vannet samme farge som en filetkniv. Kristin holdt esken på fanget med begge armene rundt den.
«Alle er så høflige», sa hun til frontruten. «Datatilsynet. HelseCERT. Alle sammen.» Hun sa ikke mer før Kleppestø.
Sykepleieren ventet på parkeringsplassen bak omsorgssenteret, i blå uniform under en herreanorakk, med bildøren åpen og motoren i gang for varmens skyld. I trettiårene, håret strammet bakover, ansiktet til en som ikke hadde sovet en hel natt siden mandag. Siri Mjelde. Viktor kjente navnet fra hendelsesloggen: busskuret på Kleppestø, 05:12 tirsdag.
Hun tok imot esken fra Kristin med begge hender.
Viktor ble stående ved bilen. Det var ikke hans samtale. Men han hørte den, fordi vinden bar den bort til ham, og fordi han hadde gått i to dager og ventet på én bestemt setning uten å innrømme det for seg selv.
«Ragnar fikk insulinen sin før ni», sa Siri. «Tirsdag. Sent, men han fikk den.»
Kristin laget en lyd som ikke var et ord.
«Jeg kom meg ikke inn. Koden lå i appen.» Siri sa det flatt, som et faktum i en rapport hun allerede hadde skrevet flere ganger. «Datteren hans bor i Florvåg. Jeg hadde nummeret hennes på papir, så jeg ringte, og hun kom kjørende med nøkkelen sin, i morgenkåpe. Han satt ved kjøkkenbordet med frakken på. Han hadde spist klokken seks. Selvfølgelig hadde han det.» Noe rørte seg i munnviken hennes. «Hunden ble veldig glad for å se oss.»
Hun lente seg inn i bilen sin og fant frem en ringperm, oppsvulmet av fukt, med omslaget holdt på plass av to strikker. Inni lå fotokopierte lister i plastlommer, gamle, med navn strøket over med kulepenn og nye skrevet inn over.
«Vi fikk beskjed om å makulere disse», sa hun. «Personvern. Alt ligger i appen nå.» Hun la permen oppå Kristins eske og rettet på kantene. «Det gjorde jeg ikke.»
«Nei», sa Kristin.
«Vi ba om akkurat dette. En perm. Et ekstra nettbrett. Noe.» Siri lukket permen. «I to år. Det var alltid neste års budsjett.»
Hun satte esken i passasjersetet, og før hun kjørte, lente hun seg over, dro setebeltet over den og klikket det fast.
De kjørte tilbake til Kokstad i mørket som legger seg over Bergen ved firetiden i november, tett som et lokk på en gryte. Et sted rundt Danmarksplass gråt Kristin en stund, uten oppstyr, og så snøt hun seg og ringte Ingrid.
Halv fem sto gjenopprettingen på syttien prosent. I kontorlandskapet satt Jonas krumbøyd over en ny maskin som aldri hadde vært koblet til det gamle nettet, og bygde 14.2 på nytt fra ingenting, linje for linje, med en kald kaffe ved albuen. På skjermen ved siden av viste byggdashbordet det det alltid viste: grønne haker, grå kryss, navn på jobber. I øvre hjørne telte et lite grønt tall nedover.
00:29:40
Viktors blikk gled over det slik blikket glir over klokken i et kirketårn. Så gikk han og lette opp Mona.