Torsdag 13. november, 07:30
Klokken halv åtte summet låsen, og Mona Hellesøy kom inn fra regnet og ristet en rød paraply. Kåpen på den tredje knaggen. Kaffemaskinen på. En Tupperware-boks sto på resepsjonsdisken, lokket allerede av, og lukten av kardemomme og kanel nådde vinduet før hun gjorde det. Skillingsboller, et dusin, glaserte og fremdeles litt varme.
Så fikk hun øye på ham.
«Du er tidlig ute», sa hun.
«Jeg dro aldri hjem.» Viktor nikket mot stolen overfor. «Ikke møterommet. Her går fint.»
Hun satte seg ytterst på setet med vesken på fanget og begge hendene på spennen. Telefonen la hun på disken ved siden av boksen, med skjermen ned, som av gammel vane. Øynene var hovne, men hun hadde stelt håret.
Han hadde utskriften av postboksregelen i innerlommen, brettet bak listen med de førtien navnene. Den lot han ligge.
«Kristin sa du ikke var bra i går.»
«Hodet. Det kommer med været.» Hun rørte ved tinningen. «Det er bedre nå. Jeg kunne ikke bli hjemme, ikke med alt som har skjedd. Noen må jo sette på kaffen.» Hun så på bollene. «Vil du ha en? Det var ingen som spiste de forrige.»
«Senere. Jeg har sett litt på resepsjons-PC-en, Mona.»
«Den gamle tingen.» Noe ubesværet kom inn i ansiktet hennes, en kvinne på fast grunn. «Alle bruker den. Budene kvitterer på den. Jonas bruker den når hans egen holder på med en av de oppdateringene sine. Geir pleide å kjefte på meg fordi jeg ikke låste den, og han hadde rett, jeg gjorde det aldri.» Hun smilte litt. «Jeg er ikke flink med data, Viktor. Spør hvem som helst i huset.»
«Noen har laget en regel på varselinnboksen. Fra den maskinen.»
«Jeg vet ikke hva det er.» Rolig. Høflig. Stemmen hun brukte i telefonen med kommuner som ikke hadde betalt. «Hvis noe har gått galt med den, er jeg veldig lei for det, men hvem som helst kunne ha satt seg der. Den står rett ved døren. Halve Bergen går gjennom den døren.»
På disken, mellom Tupperware-boksen og vesken, summet telefonen én gang mot treverket.
Ingen av dem så på den.
«Sekstende september», sa Viktor. «Tjue på tolv. Jonas var på lunsj. Du var alene her ute.»
Hun holdt blikket hans. Han så henne bestemme seg for å holde det.
«Da satt jeg vel og spiste matpakken min ved pulten», sa hun, «slik jeg gjør hver dag. Jeg er lei for det. Jeg kan ikke huske en enkelt dag i september. Kan du?»
Det var godt gjort. Det var bedre enn det meste han hadde sittet overfor i Oslo. Han så på hendene hennes på spennen. De hadde ikke rørt seg.
«Hvor mye er det, Mona?»
Kaffemaskinen kremtet. Hun så på bollene, som om de kunne svare for henne.
Så slapp hendene spennen.
«En million fire hundre tusen», sa hun. «Omtrent. Det var Arvids firma først. Varebilen, leien på verkstedet. Så dro Arvid til Stavanger, og lånene ble igjen her hos meg.» Hun forsøkte å le, men latteren kom ikke. «Jeg er sekstien år. Jeg baker til folks bursdager. Og banken eier mer av leiligheten min enn jeg gjør.»
«Når fant de deg?»
«I begynnelsen av august. På LinkedIn.» Hun uttalte ordet forsiktig, som et utenlandsk stedsnavn. «En svært høflig ung mann. Han skrev bedre nynorsk enn jeg gjør.»
«Og i begynnelsen var det smått.»
«I begynnelsen var det ingenting. I ukevis ingenting. Bare prat, vennlig prat. Så litt om hvem som jobbet med hva. Hvem som hadde ferie når. Ting hvem som helst kunne vite.» En tåre rant ned langs nesen hennes, og hun så ikke ut til å merke den. «Så, i slutten av august, en liten minnepinne som skulle i datamaskinen her. Bare én gang. Et overvåkingsverktøy, sa han, til en revisjon. Jeg visste at det ikke var det. Jeg gjorde det likevel.»
«Og så penger.»
«To hundre tusen. Et lån, sto det. En refinansiering, fra et kredittselskap, med kontrakt og logo og en hyggelig jente i telefonen. Banken stusset ikke engang.» Munnen hennes vred seg. «Etterpå lette jeg etter selskapet. Det finnes ikke noe selskap. Og den natten sov jeg. En hel natt, den første på et år.»
«Regelen.»
«Det var i september. Han sendte meg fremgangsmåten. Med bilder, det ene etter det andre. Som en oppskrift.» Hun lukket øynene. «Jeg sa til meg selv at det bare var e-poster. Bare for å dempe litt støy. Alle her klager over støyen.»
Viktor ventet. Så stilte han spørsmålet han minst av alt ville ha svar på.
«Visste Geir det?»
Fatningen sprakk ikke. Den klappet sammen, alt på én gang, som en fluktstol.
«Eg trur han hadde byrja å skjøna det.» Stemmen hadde gått nordover, vokalene rundet seg. «Førre veke kom han bort til pulten min. Han spurde meg, så snilt, kvifor eg hadde vore pålogga så seint ein kveld. Eg sa det var fakturaene. Han såg på meg lenge. Han skulda meg ikkje for noko. Han var Florø-gut, veit du. Ein time oppover vegen frå der eg vaks opp. Av og til snakka han dialekt med meg, når ingen høyrde på.» Hun presset en serviett mot munnen. «Han såg berre så lei seg ut. Som om han var skuffa, men mest på mine vegner. Og så på måndag døydde han, og politiet kom, og alle sa mord, og Gud tilgje meg, den fyrste tanken min, den aller fyrste tanken min, var: no er det ingen som kjem til å sjå på meg.»
«Mona. Klokken åtte kommer Line Dahl fra politiet inn gjennom den døren. Hun vil gjøre deg kjent med rettighetene dine, og så forteller du henne alt du nettopp har fortalt meg, ordentlig, i avhør, og jeg sitter ved siden av deg mens du gjør det. Det kommer til å telle senere.»
Hun nikket ned i servietten.
Dahl kom fire minutter på åtte med regnet på skuldrene. Hun så på Mona, og på Viktor, og på bollene, og tok av seg kåpen uten et ord. På møterommet satte hun telefonen på opptak, gjorde Mona kjent med rettighetene hennes og stilte de samme spørsmålene Viktor hadde stilt, og noen han ikke hadde stilt. Mona svarte på alle.
Da det var over, satt Mona med hendene åpne på bordet, tømt.
«Telefonen hennes», sa Viktor. «Den ligger fremdeles på disken der ute.»
De gikk ut sammen. Telefonen lå der hun hadde lagt den, med skjermen ned, ved siden av bollene som holdt på å bli kalde.
Viktor så på Mona. Hun nikket.
Han snudde den.
Et varsel på låseskjermen, lite og hvitt. En app som het Session. Én avsender.
Skarv.