Fakturaen hang over skrivebordet på en tegnestift som hadde rustet en ring inn i papiret. Han hadde aldri rammet den inn. Innramming var for folk som ventet besøk.
Kr 86 250,00. Forfall 30.06.2016. Under, med hans egen kulepenn, en dato et år senere og ordet oppgjort, strøket over så hardt at pennen hadde gått gjennom. Han kunne fortsatt si hvilken farge advokaten deres hadde på slipset. Etter det: bussene. Kontrakter som tok slutt i mars. Et kundesenter der de tok tiden på dopausene dine.
Klokken tolv lagde han kaffe, glemte den, og satt med laptopen på fanget og så pressekonferansen direkte.
En politimester med god sveis sa angrep. Han sa det to ganger, nøt det, og bak ham sto logoen, veldig blå og veldig sikker. Han smilte av det. Det var et stort ord. Han hadde gitt dem det, og nå var det deres.
Så sa politimesteren mistet livet.
Han stoppet sendingen. Han spolte tilbake og spilte den igjen, og så en tredje gang, lent fram, som om det kunne ligge et annet ord gjemt under det første. Smilet gikk først. Noe annet kom etter, og han så på det en stund og la det bort der han oppbevarte ting.
Nyhetene klippet til opptak fra morgenen. En parkeringsplass i regnet. Sperrebånd. Folk i kontorklær som holdt seg rundt albuene. Og forbi kameraet, uten å se på det, gikk en mann i en frakk som hadde vært våt i timevis, med skuldrene oppe og hendene i lommene.
Han kjente igjen gangen før han kjente igjen ansiktet. Han hadde sett den hver kveld i et år: ned en landgang nederst i bakken, over et dekk, under et lys som aldri ble slukket. Mannen på båten. Mannen som aldri sover.
Resten tok lenger tid å finne. Et avisbilde, lite og grått, fra lenge siden. En gransking. En sak i Oslo. Et navn han hadde lest to ganger den gangen, fordi han likte historier der en flink mann ble tvunget til å sitte i et rom og høre på.
«Brekke», sa han til leiligheten.
Han gikk bort til vinduet. Mellom takene, i utsikten han betalte fire tusen ekstra i måneden for, lå båten lavt mot fendrene, og dekkslyset brant fortsatt, midt på lyse dagen, for ingen.
Han trakk ermet på den grå hettegenseren ned over hånden. Uten å merke det hadde han tygd neglebåndet på tommelen helt inn til kjøttet. Han stakk tommelen i munnen og smakte jern, og kaffen på skrivebordet hadde fått skinn.