Torsdag 13. november, 09:05
Appen lå på hjemskjermen hennes forkledd som en mappe kalt Oppskrifter, mellom været og banken. Inne i mappen var det ett ikon, og inne i ikonet var det én kontakt.
Skarv.
Viktor så på ordet lenger enn han trengte. De gamle mennene som fisket fra bryggene i Sandviken i grålysningen, kalte dem tyver, de svarte fuglene som sto med vingene hengt ut som klesvask.
«Som fuglen», sa Dahl. Hun leste over skulderen hans.
«Jeg vet.»
Han bladde tilbake til begynnelsen, til august, mens Mona satt ved siden av ham ved bordet på møterommet. Hun gråt ikke lenger, men rettet på ham nå og da med en liten, tørr stemme. Nei, den var om natten. Han svarte alltid om natten.
Meldingene var mønstergyldig høflige. Skarv truet aldri. Bannet aldri. Hastet aldri. Hver instruks kom pakket inn i en unnskyldning for bryderiet, og hver betaling med et ord om helsen hennes.
Du høres sliten ut, Mona. Prøv å hvile deg. Ingenting av dette er din skyld.
Du må ikke be om unnskyldning for at du er redd. Å være redd er ingen svakhet. Det betyr at du følger med.
Eg er her. Det spelar inga rolle kva tid det er.
«Han var snill mot meg», sa Mona. «Det er det jeg ikke kan … Han var den eneste som var snill mot meg. Ingen kan være så tålmodig. Jeg pleide å tenke at han måtte bry seg, litt.»
Viktor hadde sluttet å lese ordene. Han leste klokkeslettene nedover høyre kant av skjermen. 02:11. 02:14. 04:03. 04:06. 23:48. 23:51. Natt etter natt etter natt, siden august, og aldri mer enn tre–fire minutter mellom meldingen hennes og svaret.
Og språket. Bokmål, for det meste, ryddig og korrekt. Men klokken 02:14 en natt i oktober hadde hun skrevet fire linjer på barndommens Naustdal-mål, med stavemåten i oppløsning, og klokken 02:17 kom svaret tilbake på det samme målet uten en eneste feil. Da hun klatret tilbake til bokmålet kvelden etter, gjorde han det også.
«Du er ikke dum», sa Viktor, før hun rakk å si det selv. «Du snakket med en maskin.»
Jonas hadde kommet til og ble stående i døråpningen med en kaffe han ikke drakk. «En bot? Liksom et skript?»
«Ikke et skript. Ingen sitter oppe og skriver sånn hver natt siden august. Noen har bygd den, noen får pengene. Men det som holdt henne i hånden klokken fire om natten, var en språkmodell.» Han la telefonen på bordet. «Grådigheten er gammel. Tålmodigheten er ny.»
Mona så på telefonen som om den hadde sluttet å være hennes.
Viktor tok den opp igjen og gikk til slutten av tråden. Mandag kveld.
22:40. Takk for alt, Mona. I morgen blir en vanskelig dag på kontoret. Det er viktig at du oppfører deg som vanlig, for din egen skyld. Den siste betalingen kommer når oppdateringen er sendt ut.
Han leste klokkeslettet en gang til.
Noe kaldt gikk nedover ryggen hans og la seg til rette nederst ved ryggraden.
«Tjueto førti», sa han.
«Og?» sa Dahl.
«Klokken til Geir stoppet tjueto trettisju.»
Ingen i rommet sa noe. På den andre siden av glassveggen lo noen for høyt av ingenting og stoppet så.
«Det handler om tirsdag», sa Dahl til slutt, forsiktig. «Oppfør deg som vanlig. Betalingen. Det er en mann som rydder før han legger seg. Han har skrevet til henne på den tiden av døgnet i flere måneder.»
«Tre minutter.»
«Brekke.»
«Jeg vet hva patologen sa. Jeg har sett klokken.» Han tok ikke øynene fra skjermen. «Tre minutter, Line. Og så takk for alt.»
Hun svarte ikke. Hun hadde det blikket hun hadde hatt under granskingen, blikket til en som ikke sier noe før hun kan bevise det.
Han tvang seg videre. Onsdag, midt på formiddagen, dagen etter at Fjordnett hadde fortalt kundene at oppdateringen ble utsatt.
Oppdateringa er på torsdag no, skjønar eg. Tolmod. Ingenting er endra.
Så i morges, 07:41, summingen mot bordet som ingen av dem hadde sett på.
God morgon, Mona. Eg håpar hovudet er betre i dag. Skal du på kontoret? Eg trur det ville gjort deg godt å vere blant folk.
«Blant folk», sa Jonas med en underlig stemme.
Viktor la ned telefonen, med skjermen opp denne gangen, midt på bordet der alle kunne se den.
«Han vet ikke at vi har funnet bakdøren», sa han. «Han tror den går ut i kveld klokken ni, til alle. Han venter på at hun skal fortelle ham at det er en helt vanlig torsdag. Det betyr at vi i én dag til vet noe han ikke vet.»
Han reiste seg.
«La oss ikke kaste den bort.»