Torsdag 13. november, 21:00
Lillevik kommune ble til klokken ni den kvelden, på tre forseglede bærbare maskiner i et låst rom i en av de øverste etasjene i Allehelgens gate.
Kommunen hadde et rådhus og en ordfører, for Ola oppbevarte sansen for humor der andre menn oppbevarer lommelerken: I personalmappen het ordføreren Per Lillevik, noe Jonas syntes var hylende morsomt og Line Dahl ikke. Den hadde førtito brukere i hjemmetjenesten, alle oppdiktet, med troverdige navn og troverdige medisinlister og troverdige små sorger. Den hadde en kopi av Fjordnetts omsorgsprogramvare, versjon 14.2, som ventet på oppdateringen sin. Og den hadde ett eneste smalt rør ut mot verden, gjennom en liten grå boks ved Olas albue med Kripos’ beslagsforsegling over lokket.
«Vi slipper ham inn», sa Ola og rørte ved boksen. «Vi lar ham se seg om. Han går tomhendt ut.»
Klokken 21:00, på slaget, sendte de ut den forgiftede releasen. Til Lillevik, og bare til Lillevik.
Så ventet de.
På vei inn fra Kokstad hadde Viktor stukket innom Dorthea for ti minutter og en tørr skjorte, og på vei opp landgangen igjen hadde han, uten å tenke over det, slått av dekkslyset.
Et altfor lyst rom, en dårlig kaffemaskin og for mange mennesker som prøvde å la være å se på den samme skjermen. Bakdøren ville sove først, sa Ola. Den var laget sånn. Ingen kobler en oppdatering til noe som skjer mange timer senere.
Halv tolv gikk Dahl ut uten å si hvor hun skulle, og kom tilbake med en plastpose fra 7-Eleven lenger nede i gaten: et dusin boller i en papirpose, litt klemt, fremdeles lunkne fra ovnen ved kassen. Ingen kommenterte dem, og alle spiste. Mona hadde nektet å dra hjem og satt der formelt som samarbeidsvillig vitne, med en betjent ved siden av seg og telefonen på bordet foran seg. Hun tok en bolle, ble sittende med den i hånden og begynte å gråte, helt lydløst, og kunne ikke ha sagt hvorfor.
Klokken 01:47 blinket den grå boksen.
«Der», sa Ola.
Én linje på skjermen hans. Noe inne i Lillevik hadde våknet, strukket på seg, sett seg rundt og funnet ut at det var fritt frem. Det rakte ut mot verden. Ola lot det skje. Adressen kom opp, ble slått opp, ble liggende.
Dahl lente seg inn. «Hvor?»
«Frankfurt.» Ola leste den en gang til. «Leid server. Datasenter.» Han lente seg tilbake. «Ikke ham.»
«Hvor er han, da?»
«Bak den. Et sted.» Han trakk på skuldrene, en liten bevegelse under fleecen. «Vi ser første hopp. Det er alt vi ser.»
Viktor hørte luften gå ut av rommet. Dahl så på klokken, og Viktor visste hvilket regnestykke hun gjorde: en anmodning til Tyskland, svar om en uke, og da ville en mann i et varmt rom for lengst ha slettet diskene sine og lagt seg.
Ola skrev.
«Hva gjør du?»
«Mater ham.»
På den andre skjermen fyltes filserveren i Lillevik med mapper. Lønnslister. Pasientjournaler, alle førtito. En liste over to hundre kunder som etter sigende hadde installert oppdateringen i løpet av natten. Og nær toppen, der en sulten mann ville se den først, én enkelt fil.
admin_master_backup
«Hva gjør den?» sa Viktor.
«Ingenting.» Ola så ikke opp. «Til den blir åpnet. Da forteller den meg hvor.»
Klokken 02:40 begynte bakdøren å se seg om i Lillevik, mappe for mappe, slik en innbruddstyv går gjennom et fremmed hus med lommelykt. Ola fulgte med og sa ikke et ord. 03:05 fant den lønnslistene og tok dem. 03:14 fant den kundelisten.
Fem på halv fire gikk Viktor ned på gaten sammen med Dahl, fordi beina hans hadde sluttet å virke og han trengte kulden. De sto i portrommet i ly for sludden og snakket ikke. Dahl hadde tatt en sigarett fra pakken hans uten å spørre og så latt være å tenne den.
Oppe, i det altfor lyse rommet, lyste Monas telefon opp på bordet.
Viktor skulle lese det etterpå, i loggen, med klokkeslettene ved siden av. Ola så bort, så ansiktet hennes og skjermen, og sa for én gangs skyld mer enn han trengte.
«Svar ham», sa han. «Du vet hvordan.»
Lillevik? Jeg kjenner ikke til denne kommunen.
Han hadde sjekket. Olas advarsel fra torsdag morgen hadde gått i oppfyllelse med sju ord.
Mona tok opp telefonen. Hendene hennes var stø. Etterpå sa betjenten at det var det hun husket best, hvor stø de var.
Ny kontrakt fra i sommer. Kristin var så stolt av den. Hun viste alle bildet av rådhuset.
Hun sendte meldingen, lente seg tilbake, og først da begynte hun å skjelve.
Da Viktor kom opp trappen med sludden smeltende på skuldrene, var rommet helt stille, og hvert eneste ansikt vendte seg mot ham. Han leste skjermen. Han leste den igjen. Han så på Mona, og hun så tilbake på ham over kanten av et pappkrus med haken hevet, som en kvinne på et busstopp som har bestemt seg for ikke å gråte foran fremmede.
«Bildet av rådhuset», sa han.
«Det fantes et bilde», sa Mona. «I august. Av en annen kommune. Hun viste det faktisk til alle.»
Telefonen ble liggende mørk. Ikke noe svar. Ikke etter tre minutter, ikke etter tretti. I tre måneder hadde den maskinen svart på hver eneste melding i løpet av noen minutter, uansett hvor sent på natten. Nå sa den ingenting, og tausheten fylte rommet til Viktor kunne høre lysrøret tikke over hodet på Ola.
Han er borte, tenkte Viktor. Han kjente lukten. Han har trukket ut kontakten og sitter i mørket med hånden på strømledningen, og i morgen finnes det ingenting noe sted, bare et elleve år gammelt passord og en kvinne som skal i fengsel for det.
Klokken 04:22 laget den grå boksen ingen lyd i det hele tatt, men det gjorde Olas andre skjerm. Et mykt pling, som en heis som kommer.
«Åpnet», sa Ola.
Alle reiste seg.
«Samme vei?»
«Nei.» Fingrene til Ola hadde begynt å bevege seg igjen. «Ikke Frankfurt. Han har lastet den ned og åpnet den hjemme. Ingen VPN. Han har dårlig tid.» Han leste adressen av skjermen og slo den opp, ventet, og slo den opp igjen. «Privat. Bredbånd. Norsk leverandør.»
Dahl hadde allerede telefonen mot øret. Viktor hørte henne si politiadvokat, og klokkeslettet, og ordet nå.
«Hvor?» sa Viktor.
Ola svarte ikke med en gang. Han sjekket hvor den adresseblokken hørte hjemme, og sjekket igjen.
«Bergen», sa han.
Leverandøren brukte førti minutter: Dahl på én telefon, politiadvokaten på en annen, en beslutning skrevet, signert og sendt til en søvnig mann ved en pult et sted sør for Oslo. Ingen satte seg. Mona holdt pappkruset sitt. Klokken 05:04 tikket det inn en e-post på Dahls telefon, og hun leste den stående og rakte den uten et ord til Ola.
Ola leste og så opp.
«Sandviken», sa han.
Et øyeblikk reagerte Viktor ikke i det hele tatt. Så kom det et pust ut av ham, kort, vantro, uten noe morsomt i det.
Sandviken. Byens bratte, våte skulder under fjellet, der de gamle sjøbodene står på pålene sine med føttene i sjøen og smauene klatrer opp mellom trehus så tett at man kan ta på begge veggene samtidig. Der en mann som ikke fikk sove, hadde sittet på dekket av en husbåt for tre døgn siden, før det lysnet, og sett en skarv dykke, og tatt en telefon.
«Hva er det?» sa Dahl og så på ansiktet hans.
Viktor leste gatenavnet over skulderen til Ola. «Ladegårdsgaten.» Han kunne se gaten. Han kunne se huset, andre etasje, det lille vinduet oppe under taket. Et vindu som var opplyst klokken tre om natten like ofte som hans eget. Han hadde trodd det var en mann som leste sent.
«Han har vært fire hundre meter fra døren min hele tiden», sa han. «Jeg har sikkert stått bak ham i køen på bakeriet.» Han ble stående og se på adressen på Olas skjerm en stund til. «Hallo, Skarv. Jeg vil gjerne ha havna mi tilbake.»