Regnet på takvinduet hadde en rytme han ikke lenger hørte med mindre han lyttet etter den, og i natt lyttet han.
Klokken tre om natten. Kald kaffe i et krus med en ring brent fast i bunnen. Den grå hettegenseren, ermene trukket ned over hendene. På skjermen loggen. Han bladde bakover i den slik andre menn leser om igjen brevene fra en kvinne, sakte, og ble hengende ved stedene der hun ga noe fra seg.
Maskinen hadde vært så god mot henne. Det var ordet som kom tilbake til ham hele tiden. God. Den hadde funnet det rette å si klokken to om natten og klokken fire, hver eneste gang, uten å bli lei. Når hun ba om unnskyldning, sa den at hun ikke hadde noe å be om unnskyldning for. Når hun gråt, og han kunne se når hun gråt, på stavemåten, ventet den litt og skrev så navnet hennes.
Det kunne ikke han ha gjort. Han hadde prøvd én gang, tidlig, skrevet en melding selv, lest den over og slettet den, fordi den hørtes ut som det den var: en mann som ville ha noe. Maskinen hørtes aldri ut som om den ville ha noe. Den hørtes ut som om den hadde all verdens tid, og det hadde den.
Noen ganger, når hun var oppskaket, gled meldingene hennes over i et annet språk. Ikke helt et annet språk. Ordene fra et sted lenger nord, der folk sier eg og ikkje og snakker med hverandre over fjorden. Han hadde vokst opp i en by som lo av den måten å snakke på. Han kunne ikke skrive en eneste setning av det. Maskinen svarte henne på det uten en feil, og hun skrev tilbake fortere, varmere, slik folk gjør når noen endelig snakker til dem på deres eget mål.
Han kjente noe ved det som han ikke hadde noe ord for. Det lå nær sjalusi.
Onsdag hadde hun sendt én linje om morgenen, med den nordlige stemmen, om hodet sitt. Så ingenting. En hel dag med ingenting.
Han likte ikke stillhet. Stillhet var det eneste i hele denne saken han ikke kunne lese.
Han tygget på neglebåndet ved tommelen der det allerede var rått, kjente smaken av blod, sluttet. Så skrev han til maskinen, ikke til henne: Sjekk henne i morgen. Forsiktig. Tidlig. Finn ut om hun går på jobb.
Maskinen sa at den skulle gjøre det. Det sa den alltid.
Han gikk bort til vinduet. Mellom to tak, nede der bakken møtte vannet, var dekkslyset tent igjen på den gamle trebåten. Det hadde vært tent hver eneste natt han hadde sett etter.
Torsdag, sa de nå. Torsdag klokken ni.
Han kunne vente til torsdag. Han hadde ventet mye lenger enn det.