Tirsdag 11. november, 05:47
Teodor Lunde låste seg inn i bygget klokken 05:47, slik han hadde gjort tre morgener i uken i elleve år. Han likte det tomt. Han likte summingen fra maskinene og lukten av andres kalde kaffe, og gulvet som tok imot polishen hvis man gjorde det ordentlig, i lange, langsomme buer, før noen kom og gikk på det.
Døren til driftsrommet sto på gløtt. Det var det første som var galt. Geir holdt den lukket. Alltid lukket, Teodor. Maskinene liker ikke støv. Og lyset der inne var på.
Det andre som var galt, var fargen. Hver eneste skjerm i rommet var rød.
Han ble stående i døråpningen med ledningen til polermaskinen kveilet over armen. Hvite ord på rødt, de samme ordene på hver skjerm, og en liten hengelås med et tegneseriesmil, som om den hadde fortalt en vits og ventet på at han skulle skjønne den.
Bortenfor pultene var glassveggen inn til serverrommet. Man kunne kjenne kulden i ansiktet to meter unna, kulden Geir holdt der inne for maskinenes skyld, og bak glasset durte viftene slik de alltid gjorde.
Det tredje som var galt, var Geir.
Han lå mellom det andre og det tredje racket, med den ene armen bøyd under seg og den andre slengt ut mot døren, som om han hadde strukket seg etter den. Kaffekoppen hans hadde knust mot gulvet, og kaffen hadde tørket til en brun flomålsrand rundt hodet hans. Brillene lå en meter unna. Hele. Sammenbrettet, med stengene lagt inn, satt ned på flisene slik en mann legger dem fra seg på nattbordet.
Teodor la håndflaten flatt mot glasset. Det var kaldt som en bilrute i januar.
Han prøvde ikke døren. Han hadde vært sanitetssoldat i førstegangstjenesten, for lenge siden, og en gammel del av ham visste det der han sto, ut fra fargen på hånden nærmest glasset. Det var ikke noe mer å gjøre. Han sa «Geir» to ganger likevel, lavt, slik han kunne ha sagt det til noen han helst ikke ville vekke. Viftene svarte. De fortsatte å blåse kald luft over en død mann, som om ingenting i rommet hadde forandret seg, og for maskinene, tenkte han, hadde vel ingenting det heller.
Han ringte 113. En rolig stemme stilte ham spørsmål han ikke kunne svare på. Mens han ventet på det neste, så han tilbake på de røde skjermene og den blide lille hengelåsen, og han tenkte, med en klarhet som skulle skremme ham senere:
De har gjort dette mot ham.