Tirsdag 11. november, 06:20
Viktor Brekke var våken, fordi Viktor Brekke alltid var våken på den tiden.
Tiden fra tre om natten til omtrent seks hadde han sluttet å kjempe mot. Han hadde prøvd pusteøvelsene og det kalde vannet og den varme melken, og han hadde prøvd tablettene, og tablettene hadde virket, og det var nettopp problemet med dem. Nå var det våpenhvile. Natten var hans. Han brukte den til de tingene dagslyset bråkte for mye til.
Dorthea rørte seg under ham, gammelt treverk som snakket med fendrene i en langsom, våt mumling. Hun var en husbåt i tre, bygget for et roligere århundre, fortøyd ytterst på en flytebrygge nedenfor de gamle husene i Sandviken, og i sørvestlig vind klaget hun som en gammel tante. I natt var det knapt vind. Yret falt ikke. Det hang heller i luften og ventet på at noen skulle gå inn i det. Ute over Byfjorden lå lysene på Askøy lave og brutte, og i sør, forbi Skuteviken, sto gavlene på Bryggen mørke. Over byen brant lysene på Fløyen inne i skyen som lamper bak vått papir.
Halv fire hadde han gått ned i byssen etter vann og åpnet skuffen ved vasken. Skjeer. En fyrstikkeske. Et brett Imovane, folien trykket ut i en pen rekke fra den ene enden. Han tok det ikke ut. Han telte gjennom plasten med tommelen, slik andre menn teller dagene de har vært edru.
Fjorten.
Han lukket skuffen og gikk opp på dekk med et pledd og en kaffe, og der hadde han sittet siden.
En skarv sto på nabobryggen med vingene halvveis utslått og drev med sin underlige, svarte heraldikk. Den gamle mannen to båter bortenfor, som kom ut ved første lys for å sjekke fortøyningene og aldri sa god morgen, kalte dem tyvpakk. Denne fisket på den samme flekken av vannet hver morgen i grålysningen. Viktor hadde sluttet å tenke på den som en ny fugl hver dag.
Tjue over seks ringte telefonen. Et bergensnummer han ikke kjente.
«Brekke.»
«Jeg heter Kristin Aase. Jeg driver et firma som heter Fjordnett. Beklager at jeg ringer så tidlig.» En pause, og i pausen lyden av et menneske som holdt seg samlet med ren viljestyrke. «En av mine folk er død. Alle systemene våre er nede, over halve landet, og politiet er på kontoret mitt. Jeg fikk navnet ditt for lenge siden, og jeg tok vare på det, og jeg vet ikke hvem andre jeg skal ringe.»
«Hvem fikk du det av?»
En ny pause.
«Av Geir», sa hun. «Geir Solheim. Det er han som er død.»
Skarven slapp seg ned fra bryggen. Den traff vannet uten et plask og var borte.
Han hadde ikke hørt navnet på ni år, men han så mannen for seg med en gang: stor, langsom, forferdelige briller, en fleecejakke med glidelåsen dratt helt opp til haken i et serverrom i Oslo der kjøleanlegget gikk som en vinter. Seks måneder i 2016, da Fjordnett hadde lånt ham ut til Kripos fordi en kjede av pleiehjem brukte programvaren deres og ingen på Kripos klarte å lese den. En vane med å si vi bare sjekker, mildt, akkurat i det øyeblikket Viktor minst av alt ville høre det.
«Hvor er du?» Han var allerede på bena. Pleddet gled ned på dekket.
«På Kokstad. Kjente du – kjente du ham?»
«Jeg kjente ham», sa Viktor. «Ikke la noen skru av noe. Ikke én eneste maskin. Ikke engang den han døde ved siden av. Jeg kommer.»
Han lot kaffen stå på relingen og dekkslyset brenne.
Landgangen var glatt av tang, og det venstre kneet hans sa ifra om det på hver eneste sprosse. Opp det bratte smauet mellom de gamle husene til der bilen sto under en dryppende rogn. Han kjørte sørover gjennom en by som ennå ikke hadde hørt det. Busser som lyste innvendig som akvarier. En mann i refleksvest som spylte Fisketorget. På radioen sa en kvinne fra NRK ordet Askøy med den forsiktige stemmen de brukte om ting de ennå ikke forsto, og han skrudde den av, fordi han ville se det før noen fortalte ham hva det var.
Ute på vannet dukket skarven opp et helt annet sted.