Tirsdag 11. november, 03:10
Ragnar Tveit hadde spist frokost klokken seks hver morgen i femtien år.
Ti over tre den andre tirsdagen i november sluttet en maskin i et skap på Askøy å puste. Ingen hadde åpnet skapet på to år. Ingen hørte noe.
Ti over fem var Siri Mjelde ute på kystveien, med fjorden svart på venstre hånd og regnet som kom inn fra den på tvers og slo mot frontruten som en neve grus. Trettien navn før lunsj. De bodde i telefonen i holderen på dashbordet: dørkoder, insulindoser, hvilken datter man skulle ringe og hvilken man ikke skulle ringe. Nå ville appen ha noe nytt, og skjermen viste henne et lite hjul som gikk rundt og rundt.
Elleve over så hun bare sitt eget ansikt i den svarte skjermen.
Hun svingte inn ved busskuret på Kleppestø og prøvde igjen. Ingen forbindelse. Hun ringte kontoret og fikk en innspilt stemme som fortalte, på to språk, at tjenesten hadde driftsproblemer. Hun startet telefonen på nytt. Så prøvde hun reserveløsningen, sin egen hukommelse, og fant ut at den ikke var noen reserveløsning i det hele tatt.
Ragnar var først på listen. Han var alltid først. Åttitre år, diabetiker, enkemann med en dårlig hofte og en god hund. Insulinen måtte inn før maten gikk inn, og maten skulle inn klokken seks, enten hun kom eller ikke, for Ragnar var en sta mann som for lenge siden hadde bestemt seg for at den dagen rutinen brast, var den dagen et menneske ga opp.
Fire sifre. Hun hadde trykket dem tre ganger i uken i to år. Hun kunne se sin egen finger på tastene, det lille messingskiltet over dem med TVEIT gravert i store bokstaver. Hun kunne ikke se tallene.
Hun satt i den mørke bilen med vindusviskerne i gang og kjente noe hun senere skulle slite med å beskrive for politiet. Ikke frykt. Ikke ennå. Følelsen av å gripe etter et rekkverk i mørket og oppdage at noen har tatt det bort.
I et kjøkken fire kilometer lenger oppe i veien gikk et lys på.
Ragnar senket seg ned på stolen ved vinduet, forsiktig, den dårlige siden sist. Hunden la seg over tøflene hans. På veggen hang klokken etter svigermoren og viste tjue på seks. I kjøleskapet, på hyllen over melken, lå insulinpennen. Han hadde ikke satt den selv siden øynene begynte å svikte og hendene begynte å krangle med hverandre. Det var det jenta var til for. Jenta kom kvart på seks.
Han satte frem brødet. Han satte frem smøret, og brunosten, og kniven. Han så på klokken, og på den mørke veien bak glasset, og hunden så på ham.
På den andre siden av vannet, i Øygarden og i Alver, hadde to andre sykepleiere den samme morgenen. På et omsorgssenter på Straume hadde en skjerm vist vaktlisten i seks år. Nå viste den hvit tekst på rød bunn, en tegneseriehengelås og en høflig, tålmodig anmodning om kryptovaluta for førti tusen euro, en valuta ingen på nattevakten noen gang hadde eid.
I en kontorpark på Kokstad, i et lavt, grått bygg med en logo formet som en fjord, lyste hver eneste skjerm i driftsrommet i det samme røde. Ingen var der og så det. Mannen som hadde som jobb å se det, lå på gulvet ni meter unna, på feil side av en låst dør, og hadde vært død i flere timer.
Regnet ga seg ikke. Det er Bergen. Regnet gir seg aldri.
Et sted i byen lyste en telefon opp på en pute. Han snudde den med skjermen ned og sovnet igjen.