Tirsdag 11. november, 10:40
Viktor gikk ut for å tenke, noe som betydde at han gikk ut for å røyke. Det hadde han sluttet med for fire år siden, og begynt igjen omtrent én gang i hver sak.
Pøsregnet hadde tynnet seg ut til et fint, kaldt yr. Bak gjerdet og en stripe våte bjørker sto Løvstakken med hodet i skyen, som om fjellet hadde bestemt seg for ikke å se på. Han tente sigaretten med ryggen mot vinden og holdt det første draget lenger inne enn en mann burde.
Dahl fant ham der. Hun ble stående en meter unna med hendene i frakkelommene og sa ingenting på en stund. Det hadde alltid vært en av de bedre sidene ved Line Dahl.
«Det er Oslo-saken», sa hun til slutt. Det var ikke et spørsmål.
«Alt er Oslo-saken.»
Han hadde vært god en gang, på den ukompliserte måten som får en mann forfremmet forbi grensen for sin egen dømmekraft. Det siste året i Kripos ledet han en operasjon mot en gruppe som tappet penger ut av en kjede av pleiehjem, og han var så sikker på hvordan de kom seg inn at han sluttet å sjekke de kjedelige tingene. Han jaktet på den smarte døren mens de gikk inn og ut gjennom den dumme.
En mann hadde hjulpet ham. Henrik, førtifire år, saksbehandler på økonomiavdelingen i pleiehjemskjeden, redd og anstendig, som kom til Viktor med det han visste fordi han ikke kom på noen grunn til å la være. Viktor lovet ham at det skulle håndteres varsomt. Så fikk Viktor det travelt, fordi det å ha det travelt den gangen føltes som å være god i jobben, og en fil havnet på feil sted, og et navn som aldri skulle ha forlatt et låst rom, forlot det.
Resten sa han ikke. Resten sa han aldri. Det han så i stedet, var høringsrommet. Et langt bord. Vannmugger ingen rørte. Folk som aldri hadde møtt Henrik, og som gjennomgikk hendelsesforløpet med stemmer som lød som værmeldingen for kyststrekningene. Og på andre rad Henriks enke, i en kneppet regnfrakk, med en handlepose på fanget. Melk. Et brød. Hjørnet av en hermetikkboks. Hun holdt den posen gjennom fire timer med vitneforklaringer og satte den aldri fra seg, som om dagen ennå kunne ende med at hun dro hjem og lagde middag til to.
«Husker du posen?» sa han.
Dahl så på fjellet. «Jeg satt to rader bak henne.»
«Hun satte den aldri fra seg.»
«Nei.» Yret la seg i perler på kragen hennes. «Jeg sa det jeg sa der inne fordi det var sant, Brekke. Jeg har ikke tenkt å stå ved et gjerde og be om unnskyldning for det.»
«Jeg ba deg ikke om det.»
«Du skulle til å gjøre det.» Hun lot det ligge. «Geir var med på den saken. Ikke sant? På den tekniske siden.»
«Han var utlånt til oss», sa Viktor.
Dahl nikket. «Jeg husker ham.»
«Det var Geir som fant ut hvor filen hadde tatt veien. Etterpå.» Viktor snurret sigaretten mellom fingrene. «Han kom og ble stående i døråpningen min. Han ropte ikke. Geir ropte aldri. Han sa bare: Du hoppet over det kjedelige, Viktor. Så sa han: Vi bare sjekker. Og så trakk han til seg en stol, midt på natten, og vi gikk gjennom hver eneste ting jeg skulle ha gått gjennom fra begynnelsen av. Til det ble lyst. Han var ikke vennen min. Han syntes jeg var arrogant, og det hadde han rett i. Men han satt der til det ble morgen.»
Sigaretten hadde brent ned til filteret. Han slapp den ikke før varmen satt i huden på fingrene, og Dahl så at han ikke slapp den, og sa ingenting om det heller.
Han slapp den og tråkket den ut på den våte asfalten.
«Jeg sluttet tre måneder senere. Geir dro tilbake til Bergen, til det lille firmaet som hadde lånt ham ut, for å holde hjulene i gang for to hundre kunder. Og nå ligger han på gulvet i sitt eget serverrom på patchekvelden, av alle kveldene i måneden, og alle som står ute på den parkeringsplassen, tror han døde mens han slåss mot noen.» Han så på henne. «Jeg må vite om det er sant før de hogger det inn i gravsteinen hans.»
Dahl tok hendene opp av lommene.
«Dørloggene er kommet», sa hun. «Patologen ringer meg innen en time. Kom inn før du setter fyr på noe.» Hun hadde allerede snudd seg mot bygget. «Du kommer til å like det. Og så kommer du til å hate hva det betyr.»